“Filosofiske retninger i den feministiske bevegelsen” sto på trykk som et vedlegg til et nummer av magasinet People’s March i 2006, et forbudt magasin til støtte for folkekrigen i India. Teksten er oversatt til norsk av Tjen Folket Media.
Av Avanti
En av de viktigste prosessene i den kapitalistiske epoken er fødselen og utviklingen av kvinnebevegelsen. For første gang i menneskehetens historie har kvinner samlet seg for å kreve sine rettigheter og sin plass i solen. Frigjøring fra århundrer med undertrykking ble gjort til et avgjørende spørsmål. Bevegelsen satte fram teoretiske analyser og løsninger på spørsmålet om kvinneundertrykking. Kvinnebevegelsen har utfordret dagens patriarkalske og utbyttende samfunn gjennom teori og praksis.
Det er ikke slik at kvinner tidligere ikke så at de ble undertrykket. Det gjorde de, og de uttrykte det på ulike vis – gjennom folkeviser, fortellinger, dikt, malerier og andre former for kultur som de kunne benytte seg av. Kvinner tok til orde mot urettferdigheten de ble utsatt for. De tolket og omskrev myter og sagn for å uttrykke dette. De ulike versjonene av Ramayana og Mahabharat (episke samlinger av sagn på sanskrit, oversetters anmerkning) som sirkulerer i sanger blant kvinner på landsbygda i India, viser dette levende den dag i dag. Noen kvinner gjorde seg bemerket i føydaltiden gjennom å bruke de tilgjengelige redskapene på den tiden til å bli symboler på motstand mot patriarkalsk undertrykking. Den kvinnelige helgenen Meerabai er bare ett eksempel blant mange slike som etterlot en varig virkning på samfunnet. Vi finner slike over hele verden. Dette var motkultur, et uttrykk for de undertryktes selvbevissthet. Men den var begrenset av de objektive forholda og ute av stand til å finne en varig utvei, en måte å avskaffe undertrykkinga på. I de fleste tilfeller forsøkte de å finne løsning i religionen eller en personlig gud.
Kapitalismens utvikling førte til enorme omveltninger av sosiale forhold og av tenkninga. Konseptet demokrati betydde at folk ble viktige. Liberalisme som sosial og politisk filosofi sto i spissen for denne endringen i kapitalismens tidligste fase. Således, for første gang i historien, vokste kvinnenes egenorganisering fram og krevde rettigheter og frigjøring av samfunnet. Denne bevegelsen, som alle andre sosiale bevegelser, har hatt sine floer og sine ebber, sine bølgetopper og bølgedaler. Kapitalismen, innsnevret og forvrengt i kolonier som India, hadde sterk innvirkning på progressive menn og kvinner. En egen kvinnebevegelse vokste fram i India i begynnelsen av det 20. århundre. Den var en del av den internasjonale bevegelsen men likevel forankret i de særegne motsigelsene i det indiske samfunnet. Teoriene som oppsto i de kapitalistiske landa fant veien til India og ble brukt på indiske forhold. Det samme gjelder i enda mer skjerpa form i sammenheng med den moderne kvinnebevegelsen som oppsto i vesten på slutten av 1960-åra.
Den moderne kvinnebevegelsen har stilte større utfordringer til samfunnet, for begrensningene til kapitalismen trer nakent fram i dens imperialistiske fase. Det krevde mye kamp å få gjennomslag for formelle rettigheter og krav om likestilling. Men selv etter dette, var likestilling fortsatt ikke reelt, ikke bare i de tilbakeliggende landa men også i de høyt utvikla kapitalistiske landa som USA og Frankrike. Kvinnebevegelsen så nå etter røttene til undertrykking i systemet for organisering av samfunnet selv. Kvinnebevegelsen analyserte patriarkatet og undersøkte opprinnelsen til patriarkatet i historien. De kjempet med samfunnsfagene og viste hvordan mannlig vurderingsskjevhet preget dem. De avslørte hvordan patriarkalsk tenkning farga alle analyser av kvinners rolle i historien og samtida. Kvinner har en historie, kvinner er i historien sa de… (Gerda Lerner) Fra å studere historien fant de kvinnenes bidrag til utviklingen av menneskesamfunna, til store bevegelser og kamper. De avslørte den kjønnsbaserte arbeidsdelinga som under kapitalismen fører et overveldende flertall av verdens kvinner ned i de minst utdanna og dårligst betalte sjiktene i samfunnet. De avslørte hvordan herskerklassene, spesielt kapitalistklassen, har tjent økonomisk på patriarkatet. De avslørte de patriarkalske urettferdighetene i staten og dens lover og regelverk. Feministene analyserte symboler og tradisjoner og viste hvordan de opprettholder det patriarkalske systemet. Feministene la vekt på den muntlige fortellertradisjonen og ble i stand til å føre de undertrykte kvinnenes stemmer i historien til overflaten. Bevegelsen tvang menn og kvinner til å se kritisk på sine egne holdninger og tanker, på språk og handlinger. Bevegelsen utfordret de ulike patriarkalske antikvinneholdninger som preget selv progressive og revolusjonære bevegelser og begrensa kvinners deltagelse i dem. Om vi ser vekk fra de teoretiske uklarhetene og svakhetene har den feministiske bevegelsen bidratt vesentlig til vår forståelse av kvinnespørsmålet i dagens verden. Verdens bevegelser for demokrati og sosialisme har blitt beriket av kvinnebevegelsen.
Et av de viktigste trekkene ved den moderne kvinnebevegelsen har vært anstrengelsene for å teoretisere rundt kvinners stilling. Den har gått inn i filosofien for å skape et filosofisk fundament for sine analyser og sine synspunkt. Kvinner har søkt frigjøringsfilosofi og gått inn i forskjellige filosofiske retninger de har trodd kunne tilføre kvinnekampen en visjon. Ulike filosofiske retninger, som eksistensialismen, marxismen, anarkismen og liberalismen ble alle undersøkt og aktivt tatt i bruk av kvinnebevegelsen i USA og så i England. Således ble feminismen en eklektisk gruppe som inkluderte forskjellige tilnærmelser, perspektiver og rammeverk etter som hvilken filosofisk retning de sluttet seg til. Likevel delte de alle et ønske om å formulere kvinners erfaringer og gjøre slutt på underordninga av kvinner. Det vestlige hegemoniet har gitt disse retningene en sterk innflytelse på den indiske kvinnebevegelsen også. En grundig studie av kvinnebevegelsen må derfor inkludere en forståelse av de ulike teoretiske trendene i bevegelsen.
Feministiske filosofer har blitt påvirket av så forskjellige filosofer som Locke, Kant, Hegel, Marx, Derida, Nietzsche og Freud. Likevel har de fleste av dem konkludert med at tradisjonell filosofi er patriarkalsk og at deres viktigste begreper og teorier, deres selvforståelse, avslører ”en utpreget maskulin måte å tilnærme seg verden på”. (Alison Jagger). Derfor har de forsøkt å forandre tradisjonell filosofi.
Med denne bakgrunnen vil vi presentere noen av de viktigste filosofiske retningene i feminismen. Vi bør innledningsvis gjøre oppmerksom på at de ulike retningene ikke er faste og strengt adskilte. Noen feminister har tatt til orde mot disse kategoriene. Noen har endret sin tilnærming over tid og noen kan vi se har blandet to eller flere av disse retningene. Likevel vil en forståelse av de breie retningene være nyttig. Men før vi diskuterer teoriene vil vi begynne med en svært kort redegjørelse for utviklingen av den vestlige kvinnebevegelsen, spesielt den amerikanske. Dette er nødvendig for å forstå hvilken sammenheng den teoretiske utviklingen blant feminister skjedde innenfor.
Overblikk over kvinnebevegelsen i vesten
Grovt sett kan vi dele den vestlige kvinnebevegelsens utvikling i to faser. Den første fra midten av 1800-tallet og fram til omtrent 1920. Den andre fasen begynte i 1960. Den første fasen er kjent for kvinnesaken, bevegelsen for politiske rettigheter – som stemmeretten. Kvinnebevegelsen oppsto i sammenheng med framveksten av kapitalismen og den dertil tilhørende demokratiske ideologien. Den oppsto sammen med andre sosiale bevegelser på denne tiden. I USA skjedde det i samme sosiale gjæringsprosess som framveksten av bevegelsen for å frigjøre de svarte slavene og bevegelsen for å organisere det voksende proletariatet. I 1830- og 1840-årene inkluderte ”abolisjonistene” (de som kjempet for frigjøring av slavene) en del utdanna kvinner som modig trosset sosiale konvensjoner der de kjempet for å befri svarte fra slaveri. Lucretia Mott, Elizabeth Cady Stanton, Susan Anthony og Angeline Grimke var blant kvinnene som var aktive i bevegelsen mot slaveri og seinere ble aktive i kampen for kvinners politiske rettigheter. Opposisjon mot kvinnelige ledere i den abolisjonistiske bevegelsen tvang disse kvinnene til å se nærmere på sin egen status i samfunnet og sine egne rettigheter. I USA begynte kvinner i ulike stater å samles for å kreve retten til utdanning, rett til eiendom og rett til skillsmisse. Seneca Fall-kongressen som ble organisert av blant andre Stanton og Anthony i 1848, ble en milepæl i denne første fasen av kvinnebevegelse i USA. De vedtok en erklæring (Declaration of Sentiments) etter modell av den amerikanske Uavhengighetserklæringen, hvor de krevde like rettigheter i ekteskapet, til eiendom, lønn og i valg. I tjue år etter denne kongressen ble det holdt lokale kongresser i forskjellige stater, det ble organisert propagandakampanjer med foredragsturneer, pamfletter og underskriftskampanjer. I 1868 fikk grunnloven et tillegg (det 14. tillegget) som ga svarte stemmerett, men ikke kvinner. Stanton og Anthony kjempet mot dette tillegget men lyktes ikke i å stoppe det. Dette førte til en splittelse mellom kvinnene og abolisjonistene.Samtidig vokste også arbeiderklassens bevegelse, selv om de etablerte fagforeningslederne ikke var interesserte i å organisere kvinnelige arbeidere. Bare IWW (Industrial Workers’ of the World) arbeidet med å organisere kvinnelige arbeidere, som ofte hadde lange arbeidsdager og svært lave lønninger. Tusenvis av kvinner var tekstilarbeidere. Anarkister, sosialister og marxister – noen av dem kvinner – arbeidet blant arbeidere for å organisere dem. Blant dem var Emma Goldman, Ella Reevs Bloor, Mother Jones og Sojourner Truth. 1880-åra ble preget av militant kamp og knallhard undertrykking. De fleste ledende stemmerettighetsforkjemperne viste ingen interesse i utbyttinga av arbeiderne og organiseringen av dem. Mot slutten av dette århundret og begynnelsen av 1900-tallet utviklet en arbeiderklassekvinnebevegelse seg raskt. Høydepunktet i utviklingen av denne var en streik som omfattet nesten 40 000 kvinnelige tekstilarbeidere i 1909. De sosialistiske kvinnene var svært aktive i Europa og ledende kommunistiske kvinner som Eleanor Marx, Klara Zetkin, Alexandra Kollontaj og Vera Zasulich sto i spissen for kampen for å organisere arbeiderkvinner. Tusenvis ble organisert og kvinneaviser og kvinneblader ble publisert. Det var på Den andre internasjonale konferansen for arbeiderkvinner i København at Klara Zetkin, den berømte tyske kommunisten og kvinnelederen, inspirert av kvinnelige arbeideres kamp i USA, foreslo å gjøre 8. mars til en internasjonal kvinnedag.
Ved århundreskiftet hadde situasjonen til kvinner endra seg mye i USA. Selv om de fortsatt ikke hadde stemmerett, hadde de gjort framskritt i spørsmål om rett til utdanning, eiendom og arbeid. Framskrittene gjorde kravet om stemmerett mindre radikalt og mer utbredt. Kvinnebevegelsen gikk i mer konservativ retning og skilte spørsmålet om stemmerett fra alle andre sosiale og politiske spørsmål. Deres taktikk ble preget av lobbyvirksomhet overfor senatorer og liknende arbeid. Bevegelsen ble mer aktiv i 1914 da Alice Paul introduserte mer militante midler fra de britiske stemmerettsaktivistene (sufragettene), som motdemonstrasjoner, sultestreik, sit-ins og så videre. Som følge av aktivisme og militant kamp vant kvinnene stemmerett i USA i 1920. Kvinnekampen i Storbritannia starta seinere enn den amerikanske bevegelsen, men ble mer militant i begynnelsen av 1900-tallet med Emmeline Pankhurst, hennes døtre og hennes støttespillere, som brukte militante virkemidler for å få oppmerksomhet om sine krav og ble møtt med arrestasjoner og hard undertrykking. De dannet Kvinnenes sosiale og politiske forbund (WPSU) i 1903 etter å ha blitt desillusjonert av arbeidsmetodene til de eldre organisasjonene. WPSU ble spydhodet i agitasjonen for kvinnelig stemmerett. Men de kompromitterte seg selv med sitt samarbeid med britiske myndigheter under den første verdenskrigen. Både i USA og England var lederne hvite middelklassekvinner som stort sett begrenset seg til middelklassekvinnenes krav. Det var sosialistiske og kommunistiske kvinner som nektet å begrense stemmerettskampen til kvinner med eiendom og utvidet kravet til å gjelde alle kvinner, inkludert arbeiderklassens kvinner. De organiserte egen massemobilisering for kvinnelig stemmerett. Kvinnebevegelsen fortsatte ikke under depresjonen, fascismens vekst og den andre verdenskrigen. I perioden etter krigen var det en sterk vekst i den amerikanske økonomien og en vekst i middelklassen. Under krigen gjorde kvinnene et sterkt inntog i alle slags jobber, men etter krigen ble de oppfordret til å gi slipp på disse og bli gode husmødre.
Denne ballongen av velstand og tilfredshet sprakk først etter 1960. Samfunnet ble preget av sosial uro, av en voksende borgerrettsbevegelse og seinere av antikrigsbevegelsen (mot Vietnamkrigen). Det var en periode med mye bevegelse og skjerpa motsigelser. Kulturrevolusjonen i Kina hadde også sin innvirkning. Politisk aktivitet blant universitetsstudenter økte, og i denne atmosfæren av sosialt og politisk opprør, vokste kvinnebevegelsen fram på nytt. I første omgang vokste den fram blant studenter og lærere. Kvinner så at de møtte diskriminering i arbeidslivet, i lønnsspørsmål og overalt i samfunnet. Forbrukerideologien ble også angrepet. Simone de Beauvoir hadde skrevet boka Det annet kjønn i 1949, men virkningen av den kom først nå. Betty Friedan skrev boka Den feminine mystikken i 1963. Boka ble svært populær. Hun tok initativet til Landsorganisasjonen for kvinner i 1966 for å bekjempe kvinneundertrykking og kjempe for et grunnlovstillegg for likestilling.
Men den selvstendige kvinnebevegelsen (den radikalfeministiske) vokste fram innenfor studentbevegelsen som lente seg mot venstre. Svarte studenter i Studentenes ikkevoldelige koordinasjonsråd (SNCC) – som kjempet for svartes borgerretter – kastet ut hvite studenter ved sin kongress i Chicago i 1968, med den begrunnelsen at bare svarte ville kjempe for svart frigjøring. På en liknende måte vant tanken om at kvinnefrigjøring var en kamp for kvinner fram. I denne konteksten krevde kvinnelige medlemmer av Studenter for et demokratisk samfunn (SDS) at kvinnefrigjøring måtte komme til uttrykk i ledelsen av organisasjonen på kongressen i juni 1968. Men de ble hysjet og stemt ned. Mange av disse kvinnene forlot SDS i protest og dannet WRAP (Kvinneprosjektet for radikal handling) i Chicago. Kvinner i Konferansen for nytt universitet (NUC – en nasjonal organisering av studenter og fakultetsansatte som ville skape et sosialistisk Amerika) dannet en kvinneråd. Marlene Dixon og Namoi Wisstein fra Chicago var ledende i dette. Shulamith Firestone og Pamela Allen begynte liknende aktivitet i New York og dannet New Yorks radikale kvinner (NYRW). Alle disse avviste det liberale synet om at lovendringer og like formelle rettigheter ville fjerne kvinneundertrykkinga og de mente at hele samfunnsstrukturen måtte endres. Derfor kalte de seg radikale. De kom til den oppfatningen at grupper og partier som besto av både menn og kvinner, som Sosialistpartiet, SDS og hele ”det nye venstre” ikke kunne føre kvinnekampen framover og at en selvstendig kvinnebevegelse var nødvendig.
Den første offentlige aksjonen til NYRW var å demonstrere mot missekonkurransen Miss America og dette bidro til å gjøre den nye kvinnebevegelsen bemerket nasjonalt. Et år senere ble NYWR delt i Rødstrømpene og WITCH (Kvinnenes internasjonale terroristkonspirasjon fra Helvete). Rødstrømpene offentliggjorde sitt manifest i 1969, og her ble radikalfeminismen presentert klart og tydelig for første gang. ”… Vi identifiserer agentene for vår undertrykking som menn. Mannsmakt er den eldste og mest grunnleggende form for dominans. Alle andre former for utnytting og undertrykking (rasisme, kapitalisme, imperialisme osv.) er utvidelsen av mannsmakt: menn dominerer kvinner, noen få menn dominerer resten …” ”Søsterskap er mektig” og ”det personlige er politisk” ble deres slagord og ble svært populære. Om lag samtidig satte SDS fram sitt syn på kvinnefrigjøring i desember 1968. Dette ble debattert av kvinner fra ulike standpunkt. Kathy McAfee og Myrna wood skrev Brød og roser for å markere at kampen ikke bare handler om kapitalistisk økonomisk utbytting (brød), men også om den psykologiske og sosiale undertrykkelsen av kvinner (roser). Disse debattene ble ført i ulike tidsskrifter utgitt av innenfor kvinnebevegelsen og de ble tatt på alvor og påvirket kursen til kvinnebevegelsen ikke bare i USA men også i andre land. Gruppene tok først og fremst form av små sirkler for bevisstgjøring. Det må bemerkes at alle disse gruppene fulgte trotskismen eller den kubanske sosialismen innenfor venstrebevegelsen.
Disse gruppene motsatte seg alle typer hierarkiske strukturer. På denne måten dukket den sosialistiske og radikalfeministiske retningen opp innenfor kvinnebevegelsen. Selv om de hadde mange mangler sett fra et marxistisk ståsted, stilte de mange viktige spørsmål og brakte mange sider ved kvinneundertrykkinga opp i dagen.
Mot slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-åra hadde amerikanske og vesteuropeiske ”forskjellige grupper forskjellige visjoner om revolusjon. Det var feministiske, anarkistiske, marxist-leninistiske og andre versjoner av revolusjonær politikk, men overbevisningen om at revolusjonen var rett rundt hjørnet var et fellestrekk på tvers av disse retningene”. (Barbara Epstein) Den sosialistiske (marxistiske) og radikale feminismen delte visjonen om revolusjonen. Under denne første perioden utforsket feministene den marxistiske teorien og begreper som produksjon, reproduksjon, klassebevissthet og arbeid. Både sosialistiske feminister og radikalfeminister prøvde å forandre marxistisk teori slik at den tok opp i seg en forståelse av kvinners stilling. Men etter 1975 skjedde et brudd. Systemisk analyse (av kapitalismen, av hele samfunnsstrukturen) ble erstattet eller omforma til kulturfeminisme. Kulturfeminismens rot er forestillingen om at menn og kvinner er grunnleggende forskjellig. Den fokuserte på de kulturelle sidene ved patriarkalsk undertrykking og var først og fremst opptatt av reformer innenfor kulturen. I motsetning til radikal og sosialistisk feminisme, avviser den bestemt å kritisere kapitalismen, understreker at patriarkatet er rota til undertrykking og har en dragning mot separatisme. På slutten av 1970- og 1980-tallet dukket lesbisk feminisme opp som en retning innenfor den feministiske bevegelsen. På samme tid reiste farga kvinner (svarte kvinner, tredjeverdenkvinner i de utvikla kapitalistiske landa) kritikk mot feministbevegelsen og begynte å formulere sine egne versjoner av feminisme. Organisasjoner av arbeiderklassekvinner som kjempet for like rettigheter på jobben, barnehager og så videre begynte også å vokse. At den feministiske bevegelsen i de høyt utvikla kapitalistiske landa hadde vært begrensa til hvite, utdanna middelklassekvinner og saker som først og fremst angikk dem, hadde blitt mer åpenbart. Dette la grunnlaget for global eller multikulturell feminisme.
I den tredje verden ble kvinnegrupper også aktive, men alle sakene deres var ikke nødvendigvis ”reine” kvinnesaker. Vold mot kvinner, spesielt voldtekt, har vært viktige kampsaker, men ved siden av disse har de også satt i gang kamper med rot i utbytting som følge av kolonialisme og nykolonialisme, fattigdom, utbytting av føydalherrer, bondespørsmål, fordriving fra land, apartheid og mange andre liknende problemer som var brennende spørsmål i deres egne land. På tidlig 1990-tall vant postmodernismen innflytelse blant feminister.
Men den høyreorienterte konservative reaksjonen mot feminisme vokste på 1980-tallet, med vekt på kamp mot abortrettigheter. De beskyldte også feminismen for å ødelegge familien, ved å legge vekt på kvinnens rolle i familien. Likevel spredde feminismen seg og utallige aktivistgrupper, sosiale og kulturelle grasrotsbevegelser vokste og fortsatte sin aktivitet. Kvinnestudier spredde seg også. Helsehjelp og miljøspørsmål har vært fokuset til mange av disse gruppene. Mange ledende feminister fikk akademiske stillinger. Samtidig har mange av de sentrale organisasjonene og samlingene blitt store institusjoner, sugd opp av det etablerte og styrt av ansatte byråkrater som enhver etablert byråkratisk institusjon. Aktivismen var på vikende front. På 1990-tallet ble feministbevegelsen mer kjent for aktiviteten til disse organisasjonene og skrivinga til akademikerfeminister. ”Feminisme har blitt mer en idé enn en bevegelse, og det én som mangler den visjonære kvaliteten den tidligere hadde” skrev Barbara Epstein i Monthly Review (mai 2001). I 1990-åra har interessen for marxismen blitt fornya av det økte gapet mellom de økonomiske forholda til arbeiderklassen og de undertrykka minoritetene og middelklassene, fortsatt kvinneundertrykking, mer vold mot kvinner, globaliseringens angrep og dens innvirkning spesielt på kvinner i tredje verden. Samtidig har deltagelsen til kvinner, spesielt unge kvinner, i mange politiske bevegelser, som bevegelsene mot globalisering og mot krig, bidratt til denne oppvåkningsprosessen.
Med denne kortfatta oversikten over utviklingen av kvinnebevegelsen i vesten vil vi analysere standpunktene til hovedtrendene innenfor den feministiske bevegelsen.
1) Liberal feminisme
Liberalfeministisk tenkning har nytt av en lang historie i det 18. og 19. århundre med tenkere som Mary Wollstonecraft (1759-1797), Harriet Taylor Mill (1807-1858) og Elizabeth Cady (1807-1902) tok til orde for kvinners rettigheter på grunnlag av en liberal filosofi. Bevegelsen for kvinners rettigheter, spesielt stemmeretten, var basert hovedsakelig på liberal tenkning. Tidligere liberale filosofer som John Locke og Jean Jacques Rousseau, som hadde argumentert for fornuften og alles like rettigheter, inkluderte ikke kvinner i sin forståelse av hvem som fortjente likhet, spesielt politisk likhet. De evnet ikke å bruke sin liberale teori på kvinnens stilling i samfunnet.Liberalismens verdier inkluderte kjerneverdien av individets betydning og frihet som ble utviklet på 1700-tallet. Denne dannet seg i utviklinga av kapitalisme i Europa og i opposisjon til føydale patriarkalske verdier basert på ulikhet. Dette var filosofien til det framvoksende borgerskapet. De føydale verdiene bygget på troen på en arvelig overlegenhet hos eliten, spesielt monarkene. Andre folk var underlegne undersåtter. Disse verdiene forsvarte hierarki med ulike rettigheter og ulik makt. I opposisjon til disse føydale verdiene vokste liberal filosofi fram med troen på naturgitt likhet og menneskelig frihet. ”De sto for en sosial og politisk struktur som ville gi likhet for alle individer og gi dem like muligheter. Denne filosofien var strengt rasjonell og sekulær og det kraftfulleste uttrykket for opplysningstida. Den var kjennetegnet ved intens individualisme. Men de berømte 1800-tallsfilosofene Rousseau og Locke brukte ikke disse prinsippene på den patriarkalske familien og kvinnenes stilling innenfor den. Dette var uttrykk for den iboende mannlige skeivheten som begrenset liberalismen til å gjelde menn i markedet”. (Zillah Eisenstein)
Mary Wollstonecraft hørte til den radikale delen av det intellektuelle aristokratiet i England som støttet revolusjonene i Frankrike og Amerika. Hun skrev teksten Et forsvar av kvinners rettigheter i 1791 som svar på Edmund Burkes konservative tolkning av den franske revolusjonens ringvirkninger. I dette heftet argumenterte hun mot de føydale patriarkalske forestillingene om kvinners naturlige avhengighet av menn, at de var skapt for å tilfredsstille mannen og at de ikke kan være uavhengige av ham. Wollstonecradt skrev før kvinnebevegelsen hadde reist seg og hennes argumenter er basert på logikk og rasjonalitet. Underliggende i hennes analyse er de grunnleggende prinsippene fra opplysningstida; troen på menneskets evne til å resonnere fornuftig og begrepene frihet og likhet, som gikk forut for og ledsaget de amerikanske og franske revolusjonene. Hun så fornuft som den eneste autoriteten og hevdet at hele menneskehetens utvikling ville bli hemmet om ikke kvinner ble oppmuntret til å utvikle sitt rasjonelle potensial og til å stole på egen dømmekraft. Hun argumenterte først og fremst for at kvinner skulle få samme utdanning som menn, slik at de også kunne involveres i den rasjonelle tenkninga og settes i stand til å leve et uavhengig liv. Hun kritiserte sterkt Rousseaus ideer om kvinners utdanning. I følge henne har Rousseaus tanker om en egen utdanning for kvinner bidratt til å gjøre kvinner til kunstig svake typer. Rousseaus logikk var at kvinner burde utdannes slik at de ble innprentet i at lydighet var den største dyden.
Hennes argumentasjon reflekterer hennes klassetilhørighets begrensninger på hennes tenkning. Samtidig skrev hun at kvinner fra de lavere klasser viste mer viste mer krat siden de arbeida og var noenlunde mer selvstendige. Hun mente også at ”de mest respektable kvinner er de mest undertrykka”. Hennes bok var innflytelsesrik selv i Amerika på denne tiden.
Harriet Taylor, også en del av de borgerlig-intellektuelle kretser i London og kona til den kjente utilitaristiske filosofen James Stuart Mill skrev boka Om borgerretter for kvinner i 1951 til støtte for kvinnebevegelsen akkurat da den oppsto i Amerika. Hun ga sterke liberale argumenter mot de som var motstandere av kvinners rettigheter og for likestilling mellom kvinner og menn da hun skrev ”Vi er mot at noen del av arten kan bestemme for en annen del, og mot at noe individ skal bestemme for et annet individ, hva som er eller ikke er deres ”rette plass”. Rett plass for alle mennesker er den største og fremste som de evner å oppnå…”. Hun bemerket betydningen av at samfunnet enda ikke hadde utvida like rettigheter til å gjelde kvinner og skrev ”Verden er enda svært ung, og har bare begynt å kaste av seg urettferdighet. Det er først nylig blitt kvitt negerslaveri… Kan vi spørre om den enda ikke har gjort så mye for kvinner?”
Faktisk er det liberale grunnlaget for kvinnebevegelsen som dukket opp på midten av 1800-tallet allerede klart i Seneca Falls-erklæringen (1848). Erklæringen på denne første kongressen begynner slik: ”Vi holder disse sannheter for å være selvsagte: at alle menn og kvinner er skapt like; at de er utstyrt av sin skaper med visse umistelige rettigheter; at blant disse er retten til liv, frihet og jakten på lykke…”
I neste fase av kvinnebevegelsen på slutten av 1960-tallet var Betty Friedan. Bella Abzzug og Pat Schroeder blant de ledende talspersonene for liberale ideer. Friedan grunnla organisasjonen Landsorganisasjonen av kvinner (NOW) i 1966. Liberale feminister oppsto blant dem som jobbet i kvinnerettsgrupper, offentlige etater og liknende. Deres første interesse var å fjerne lover som nektet likestilling for kvinner innenfor utdanning og arbeidsliv. De aksjonerte også mot sosiale mønstre som begrenset kvinners muligheter på grunnlag av kjønn. Men da disse juridiske og pedagogiske barrierene begynte å falle ble det klart at den liberale strategien med å endre lovene innenfor det eksisterende systemet ikke var nok til å gi kvinner rettferdighet og frihet. De skiftet fokus til kamp for likestilling av forutsetningene snarere enn bare likestilling. Dette betydde krav om at staten skulle spille en mer aktiv rolle i å skape forhold der kvinner faktisk kan realisere sine muligheter. De liberale feministene tok opp kampen for barnehager, velferd, helsetjenester, arbeidsledighetstrygd, støtte til alenemødre og så videre. Kampen for Like rettigheter-tillegg (ERA) til grunnloven ble også ledet av denne retningen innen feminismen. Arbeidet til liberalfeminister skjedde gjennom landsdekkende organisasjoner og ble derfor lagt merke til av media også. En del av liberalfeministene, som Zillah Eisenstein, hevder at liberalismen hadde potensial som frigjørende ideologi fordi arbeidende kvinner gjennom sin livserfaring kan se motsigelsene mellom liberalt demokrati som ideologi og det kapitalistiske patriarkatet som nekter dem den likheten som ideologien lover dem. Men liberalisme var ikke den dominerende retningen innen bevegelsen i denne fasen.
Kritikk
Liberalisme som filosofi oppsto i kjødet til det vestlige føydalsamfunnet der borgerskapet slåss for å komme til makta. Dermed inkluderte den et angrep på de føydale verdiene om guddommelig sannhet og hierarki (sosial ulikhet). Den sto for fornuft og like rettigheter for alle individer. Men denne filosofien var basert på ekstrem individualisme framfor kollektiv kamp. Dermed dyrket den forestillingen om at om formell juridisk likhet ble oppnådd for alle, så var det opp til individene å benytte seg av de mulighetene som var tilgjengelige og bli vellykka i livet. Spørsmålet om klasse og innvirkninga av klasseforskjeller på folks muligheter ble ikke tatt med i beregningen. Først spilte liberalismen en progressiv rolle i å bryte ned de føydale sosiale og politiske institusjonene. Men på 1800-tallet etter framveksten av arbeiderklassen og dens bevegelser, ble denne tenkningas begrensninger framtredende. For borgerskapet, som nå hadde kommet til makta, utvida ikke de lova rettighetene til de fattige og andre undertrykka (som kvinner eller Amerikas svarte). Disse måtte slåss for sine rettigheter. Kvinnebevegelsen og de svartes bevegelse i denne fasen kunne kreve sine rettigheter ved å spille på standpunktene til de liberale. Kvinner fra de borgerlige klassene sto i spissen for denne bevegelsen og de utvida ikke spørsmålet om rettigheter til å omfatte rettene til de arbeidende klasser og arbeiderklassekvinnene. Men da arbeiderklassens ideologier vokste fram, fant forskjellige sosialistiske retninger støtte blant de relativt aktive delene av arbeiderklassen. De begynte å stille spørsmål ved hele det borgerlige sosioøkonomiske og politiske systemet og begrensningene i den liberale ideologien med sin vektlegging av formell likhet og individuell frihet. I denne fasen mista liberalismen sin progressive rolle og vi ser at de viktigste kvinneorganisasjonene både i USA og England som slåss for stemmerett hadde svært snevre mål og ble støttespillere for imperialismen og gikk mot arbeiderklassen. I den siste fasen av kvinnebevegelsen har liberalfeminister gått utafor den snevre ramma satt av formell likhet til å arbeide for positive kollektive rettigheter som velferdstiltak for alenemødre og fanger og krav om en velferdsstat.Liberalisme har følgende svakheter:
- Den fokuserer på de individuelle rettighetene framfor kollektive rettigheter.
- Den er ahistorisk. Den har ikke en helhetlig forståelse av kvinners rolle i historien og har heller ingen analyse av kvinneundertrykkinga.
- Den har en tendens til å være mekanisk i sin støtte til formell likestilling uten en konkret forståelse av forholda til kvinner i ulike sjikt og klasser og deres særegne problemer. Derfor var den i stand til å uttrykke kravene fra middelklassen (hvite kvinner fra den amerikanske middelklassen og overklassen, kvinner fra de øvre kastene i India), men ikke til kvinnene i undertrykka etniske grupper, kaster og arbeiderklassene.
- Den begrenser seg til å forandre loven og til muligheter innenfor utdanning og arbeidsliv, velferdskrav og så videre, og stiller ikke spørsmål ved de økonomiske og politiske strukturene i samfunnet som gir opphav til patriarkalsk diskriminering. Derfor er den reformistisk i sin orientering, både i teori og praksis.
- Den ser staten som nøytral og tror den kan gripe inn i favør av kvinner, når det faktisk er slik at den borgerlige staten i de kapitalistiske land og den halvføydale og halvkoloniale indiske staten er patriarklaske og ikke vil støtte kvinners kamp for frigjøring. Staten forsvarer interessene til herskerklassene som tjener på underordninga og nedvurderingen av kvinner.
- Siden den fokuserer på lovendringer og statlige ordninger for kvinner, har den lagt vekt på lobbyvirksomhet og opprop til folkevalgte som middel for å nå sine mål. Den liberale retningen har som oftest begrenset sin virksomhet til møter og kongresser og mobilisering for opprop om lovendringer. Den har sjelden mobilisert krafta i kvinnemassene og frykter faktisk den militante mobiliseringa av fattige kvinner i massivt antall.
2) Radikal feminisme
Innenfor borgerlig feminisme, i kvinnebevegelsens første stadium på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, var liberalismen den dominerende ideologien; i dens andre, samtidige, stadium har radikalfeminismen hatt sterk innflytelse og ofte, skjønt ofte tåkelagt, kan mange ideer og standpunkt spores tilbake til radikalfeminismen. I motsetning til den kompromissvillige tilnærmingen til liberalfeminismen, har radikalfeminismen som mål å omforme samfunnet, samfunnsstrukturene og institusjonene, som de ser på som grunnleggende patriarkalske. Når de skapte kjerna av teorien for moderne feminisme, hevdet radikalfeministene at kvinners underordning var for tett vevd inn i den sosiale veven til å bli avslørt uten en revolusjonær opprakning av samfunnet sjøl. De kjempet for å erstatte hierarkiske og tradisjonelle maktforhold, som de mente reflekterte mannsmakta, med ikke-hierarkiske og antiautoritære tilnærminger til politikk og organisasjon.I feminismens andre fase, i USA, kom radikalfeministene fra de sosiale bevegelsene på 60-tallet – borgerrettighetsbevegelsen, den nye venstrebevegelsen og fredsbevegelsen mot Vietnamkrigen. De var kvinner som var misfornøyd med den rollen som kvinner fikk i disse bevegelsene og måten det nye venstre behandlet kvinnespørsmålet i sitt skriftlige materiell – både det internt og eksternt innretta. Samtidig ønsket ingen av dem å bevare det eksisterende systemet. Dermed var deres tekster i starten en debatt med marxismen, et forsøk på å endre eller omskrive marxismen. Seinere, da radikalfeminismen vokste seg sterkere, ble marxismen kasta til side og hele fokuset ble flytta over til en analyse av kjønn og patriarkat frikoplet fra det utbyttende kapitalistiske systemet.
I denne moderne fasen av feminismen ble fokus for oppmerksomheten satt på opphavet til kvinneundertrykkinga og mange teorietiske bøker ble skrevet i forsøket på å analysere kvinneundertrykking og spore røttene til den. En ting som er viktig å ha i mente, er at i all sin skriving hadde de bare sitt eget samfunn i tankene. Derfor handler all deres kritikk, alle deres beskrivelser og analyser, om de høyt utvikla kapitalistiske landa, først og fremst USA. I 1970 publiserte Kate Millett boka Seksualpolitikk der hun utfordret den utbredte oppfatningen av politikk og presenterte et breiere syn på maktforhold og forholdet mellom menn og kvinner i samfunnet. Kate Millett så forholdet mellom menn og kvinner som et maktforhold er menns dominans over kvinner var en form for makt i samfunnet. På denne bakgrunnen kalte hun boka Seksualpolitikk. Her satte hun fram påstanden om at det personlige er politisk, som ble et populært slagord for feministbevegelsen. Ved denne påstanden mente hun at det ubehaget kvinner følte i sine liv ikke skyldes at individet gjør feil, men skyldes det sosiale systemet som har holdt kvinner nede og undertrykker dem på så mange måter. Kvinnens personlige nederlag er derfor politiske. Faktisk snudde hun den historiske materialismens forståelse ved å hevde at forholdet mellom menn og kvinner er et rammeverk for alle maktforhold i samfunnet. I følge henne erstatter dette kastesystemet (dominerende menn og ansvarlige kvinner) alle andre former for ulikhet, rasemessig, politisk og økonomisk. Dette er det grunnleggende menneskelige forholdet. De andre undertrykkende forholda vil fortsette fordi de får både rasjonell og emosjonell legitimitet fra undertrykkinga i det grunnleggende forholdet. Patriarkatet var i følge henne mannsmakt over både den private og sosiale verden.
I følge henne må menn og kvinner oppheve kjønn, det vil si seksuell status, rolle og temperament, for å oppheve patriarkatet. Patriarkalsk ideologi overdriver biologiske forskjeller mellom menn og kvinner og underordner kvinner. Miller tok til orde for et helt nytt samfunn, som ikke skulle baseres på kjønnssystem og hvor menn og kvinner er like. Samtidig mente hun at vi må gå sakte fram for å oppheve uønska egenskaper som underdanighet (blant kvinner) og arroganse (blant menn). Kate Milletts bok hadde stor innflytelse lenge. Den regnes fortsatt som en klassiker for moderne radikalfeministisk tenkning.
En annen innflytelsesrik forfatter var Shulamith Firestone som i boka Kjønnsdialektikken (1970) hevdet at opprinnelsen til kvinners underordning og mannsmakta lå i de reproduktive rollene til menn og kvinner. I denne boka omskriver hun Marx og engels. Mens Engels hadde skrevet om den historiske materialismen at den var ”synet på det historiske forløpet som søker den endelige årsaka og den store bevegelseskrafta bak alle viktige historiske hendinger i den økonomiske utviklinga av samfunnet, i endringene i produksjons- og byttemåtene, i den konsekvente delinga av samfunnet i forskjellige klasser, og i kampene som disse klassene fører mot hverandre.” Firestone omskrev dette slik: ”Historisk materialisme er synet på det historiske forløpet som søker den endelige årsaka og den store bevegelseskrafta bak alle viktige historiske hendinger i kjønnsdialektikken: delinga av samfunnet i to adskilte biologiske klasser for reproduksjon, og kampen mellom disse klassene; i endringene i former for ekteskap, reproduksjon og barnas oppfostring brakt fram av disse kampene; i den sammenhengende utviklinga av andre fysisk forskjellige klasser; og i den første arbeidsdeling basert på kjønn som utviklet seg til det (økonomiske og kulturelle) klassesystemet.” Firestone fokuserer på reproduksjon i stedet for produksjon som drivkraft i historien. Videre, i stedet for å se sosiale forhold som årsak til kvinnens posisjon, la hun vekt på biologiske årsaker til denne og gjorde den til historiens drivkraft.
Hun mente at det biologiske faktum at kvinner føder barn er det materielle grunnlaget for kvinners underordning i samfunnet, og det er behov for en biologisk og sosial revolusjon for menneskelig frigjøring. Hun mente også at kjønnsforskjellen må oppheves og mennesker må være androgyne. Men hun gikk lenger enn Kate Millett i sin løsning. Hun mente at det er umulig med full kvinnefrigjøring med mindre kvinner oppgir sin reproduktive rolle og ikke lenger føder barn slik at grunnlaget for den eksisterende familien endres. Derfor kan ikke biologiske skiller mellom menn og kvinner oppheves med mindre naturlig reproduksjon erstattes med kunstig befruktning og den tradisjonelle familien erstattes av en valgt familie. Biologisk familie er familie der medlemmene er genetisk koplet (foreldre og barn), mens forsettelig familie for henne er en familie valgt av vennskap eller bekvemmelighet. Hun mente at dersom denne endringen skjer vil de ulike personlighetskompleksene som utvikler seg i dagens samfunn ikke lenger finnes. Andre skrev om hvordan den første sosiale konflikten i historien var mellom menn og kvinner. Den mannlige jegeren var voldelig og underordna kvinnen gjennom voldtekt. (Susan Brownmiller)
Disse skriftene satte tonen for kvinnebevegelsen, først og fremst den mer radikale delen av den, som ikke var fornøyd med liberalfeministenes innsats for å endre lovverket. De ga støtet til å fordype seg i kvinners reproduktive rolle som hittil var tatt for gitt, i kjønn og kjønnsforskjeller og for å stille spørsmål ved hele samfunnsstrukturen som patriarkalsk, hierarkisk og undertrykkende. De tok til orde for en total forvandling av samfunnet. Derfor oppfattet radikalfeministene seg som revolusjonære heller enn reformister. Deres grunnleggende poeng er at årsaken til kvinneundertrykking ligger i kjønnssystemet.
De betrakter forholdet mellom mann og kvinne skilt fra resten av det sosiale systemet som en grunnleggende motsigelse. Som et resultat av dette ender hele deres orientering og retning i analyse og handling primært om denne motsigelsen og dette har ført dem i retning separatisme. Siden de fokuserte hovedsakelig på kvinners reproduktive rolle gjør de seksuelle forhold og familieforhold til hovedmål for angrepene for å forandre samfunnet.
Kjønnssystemet og patriarkatet
Det sentrale standpunktet i radikalfeminismen er forståelsen av kjønnssystemet. I følge en populær definisjon av Gayle Rubin er kjønnssystemet et ”sett av ordninger der samfunnet forvandler biologisk seksualitet til produkter av menneskelig aktivitet”. Dette betyr at patriarkatet bruker visse biologiske forskjeller som grunnlag for å konstruere et sett av maskuline og feminine identiteter (kjønn) som tjener til å styrke menn og undertrykke kvinne. Dette er i følge radikalfeministene det ideologiske grunnlaget for underordningen av kvinner. Samfunnet overbevises om at de kulturelt betinga adferdsmønstrene er ”naturlige”. Derfor sier radikalfeministene at ”normal adferd” innebærer at man viser fram en identitet som samfunnet forbinder med ens biologiske kjønn.Opprinnelig inntok radikalfeministene, for eksempel Boston-gruppen eller New York-gruppen, synspunktene til Kate Millet og Firestone som fokuserer på hvordan begrepet femininitet og de reproduktive og seksuelle rollene og oppgavene (barneoppdragelse osv) tjener til å begrense kvinners utvikling som hele personer. Mot dette forfektet de androgynitet, å være både mannlig og kvinnelig, for å bekjempe rigide kjønnsroller. Dette betydde for dem at kvinner bør tilegne seg noen mannlige egenskaper (og menn noen kvinnelige). Men seinere, mot slutten av 70-tallet, avviste en del radikalfeminister målet om androgynitet. De mente at dette innebar at kvinner måtte tilegne seg noen av de verste sidene ved maskulinitet. I stedet mente de at kvinner bør omfavne sin ”kvinnelighet”. Kvinner bør prøve å bli mer som kvinner, det vil si å legge vekt på kvinnelige dyder som gjensidighet, samfunnsfølelse, deling, følsomhet, kropp, tillit, likhet, natur, glede, fred og liv. Herfra ble hele deres fokus separatistisk; kvinner burde forholde seg bare til kvinner og bygge egen kvinnekultur og egne institusjoner. Med dette ble til og med deres forståelse av seksualitet endret, og de mente kvinner burde bli lesbiske og mente lesbisk monogami er det beste for kvinner. Politisk ble de pasifister som mente vold og aggresjon er maskuline trekk som burde fullstendig avvises. De sier at kvinner er naturlig fredselskende og livgivende. Ved å bygge alternative institusjoner trodde de at de sto for revolusjonær endring. De skapte kvinneklubber og lagde kvinnefilm og annen egen kvinnekultur. De tenkte at den revolusjonære omforminga av samfunnet ville skje gradvis. Denne retningen kalles kulturfeministisk fordi de er helt konsentrert om kulturen i samfunnet. De knytter ikke kulturen til den politisk-økonomiske strukturen i samfunnet. Dette ble hovedretningen innenfor radikalfeminismen og er nært forbundet med økofeminisme og postmodernismen. Blant de kjente kulturfeministene er Marilyn French og Mary Daly.
Seksualitet: Heteroseksualitet og lesbiskhet
Siden kvinne-mann-forhold er den grunnleggende motsigelsen for radikalfeminister har de fokusert mye på seksuelle forbindelser mellom menn og kvinner. Seksualitet har blitt det tema for de fleste debatter i radikalfeminismen. De kristne kirkene i vesten har inntatt ekstremt konservative standpunkter til sex og abort. Spesielt i USA, Frankrike og Italia. Kristen moral har kun godtatt sex innenfor ekteskapet og har vært mot abort. Radikalfeministiske teoretikere har konfrontert disse spørsmålene direkte. Samtidig har de også avslørt hvordan kvinner ofte føler seg dominert i seksuelle relasjoner (selv innenfor ekteskapet). Det er med denne bakgrunnen at de diskuterte seksuell undertrykking, tvungen heteroseksualitet, homoseksualitet og seksuell valgfrihet.Radikalfeministene mener at under patriarkatet vil mannlig dominans vinne gjennom også i seksualiteten. Den første trenden radikalfeminister har kalt det for undertrykking og kulturfeministene har kalt det en ideologi av seksualisert objektivisering. I følge disse blir sex sett på som dårlig, farlig og negativt. Den eneste akseptable og tillatte sexen er heterofil sex innenfor ekteskapet. (Heteroseksualitet betyr seksuelle forhold mellom folk av forskjellig kjønn, mellom menn og kvinner.) Patriarkatet utøver et press til fordel for heteroseksualitet, og seksuelle minoriteter som lesber, transvestitter, transseksuelle osv. blir sett på som utålelige. Seksuell nytelse, en mektig naturkraft, kontrolleres av det patriarkalske samfunnet ved å skille såkalt god, normal, sunn sex fra såkalt dårlig, usunn og illegitim sex.
Men de to retningene (radikalfeminisme og kulturfeminisme) har svært forskjellig forståelse av seksualitet og dette påvirker kravene og løsningene de setter fram. I følge den radikalfeministiske retningen er seksuell undertrykking en av de mest grusomme og irrasjonelle måtene sivilisasjonen bruker for å kontrollere menneskers adferd på. Svaret deres blir at stor toleranse er det beste både for menn og kvinner. Kulturfeministene derimot ser heteroseksuelle forhold som karakterisert ved en ideologisk objektivisering der menn er herrer/subjekter og kvinner er slaver/objekter. ”Heteroseksualisme har visse likheter med kolonialisme, spesielt i sin opprettholdelse gjennom makt når noen setter seg opp mot paternalismen og i sin forestilling om dominans som noe naturlig og i sin stakkarsliggjøring av kvinner.” (Sarah Lucia Hoagland) Dette er en form for mannlig seksuell vold mot kvinner. Derfor bør feminister gå mot enhver seksuell praksis som normaliserer mannlig seksualisert vold. I følge dem bør kvinner ta kontroll over sin seksualitet gjennom å utvikle sine egne seksuelle preferanser som avviker fra preferansene til menn. Derfor tar de til orde for at kvinner bør avvise heterofile forhold til menn og bli lesbiske. På den andre sida mente radikalfeministene i følge Gayle Robin at kvinner må søke nytelse og ikke regler. For kulturfeministene handler heteroseksualitet om mannlig dominans og kvinnelig underordning og legger grunnlaget for porno, prostitusjon, seksuell trakassering og vold mot kvinner. De tar derfor til orde for at kvinner bør gi opp heterofile relasjoner og gå inn i lesbiske forhold med følelsesmessige forpliktelser. Kulturfeminister la vekt på behovet for å utvikle den grunnleggende ”kvinneligheten” i kvinner. Lesbianisme ble fremmet kraftfullt tidlig i 80-åra men den gikk tilbake igjen få år senere.
Løsningen kulturfeministene legger fram for å gjøre slutt på underordning av kvinner er å bryte det seksuelle forholdet mellom menn og kvinner og å danne en separat klasse av kvinner selv. Den første retningen sto for frie seksuelle forbindelser, avkoplet fra følelsesmessig involvering, med enten menn eller kvinner. Faktisk fremmer de løsningene de foreslår en omgjøring av intime menneskelige forhold til en ”vare” av upersonlige forhold. Herfra er det kort vei til å støtte porno og prostitusjon. Mens kulturfeminister er kraftig mot porno, er de radikale ikke enig i at porno har hatt noen sterk negativ innflytelse på hvordan menn ser på kvinner. Også i spørsmål om reproduktiv teknologi (assistert befruktning, prevensjon osv., overs. anm.), inntar de to retningene forskjellig standpunkt. Mens de radikale støttet reproduktiv teknologi, var kulturfeministene mot det. Kulturfeministene mente at kvinner ikke bør gi opp mødreskapet siden dette er den eneste makta de har. De har vært aktive i debatter om de etiske sidene ved reproduktiv teknologi, som rettighetene til surrogatmødre og biologiske mødre.
Kritikk
Fra denne redegjørelsen kan man så å si hevde at radikale feminister har stilt marxismen på hodet. Skjønt vi vil behandle Firestones argumenter i seksjonen om sosialistiske feminister må vi behandle noen punkter her. I sin forståelse av materielle forhold har de tatt de fysiske fakta knytta til reproduksjon og biologi og gjort det til nøkkelpunktet for sin analyse og konkludert med at dette er den viktigste årsaken til kvinneundertrykking. Marx hadde skrevet at produksjon og reproduksjon av livet er de to grunnleggende forutsetningene for menneskets eksistens. Reproduksjon betyr både reproduksjon av enkeltpersonen fra dag til dag (gjennom for eksempel mat og hvile, overs. anm.), og reproduksjon av menneskearten. Men reproduksjon av arten er noe mennesker deler med hele dyreriket. Det kan ikke være grunnlaget for kvinneundertrykkinga. Gjennom alle de første tusenvis av årene til menneskeheten, var ikke kvinner underordna menn. Faktisk ble hennes reproduktive rolle feiret og gitt autoritet fordi den var grunnlaget for gruppens og artens overlevelse. Viktigheten av fruktbarhet og ritualene knytta til den som overlevde i de fleste stammesamfunn vitner om dette.Marxismen forstår at noen materielle forhold måtte endre seg for at kvinner skulle bli underordna menn. Den betydelige materielle endringen kom da mulighetene oppsto for en produksjon som skapte betydelige overskudd. Det er i kampen om hvordan dette overskuddet skulle fordeles at klassene oppsto. Overskuddet havnet i hendene til et lite antall ledende personer i samfunnet. Kvinnens rolle i reproduksjonen, som tidligere hadde vært årsak til hennes opphøyde status ble tidlig et middel til å slavebinde henne. Hvilken klan eller utvida familie de barna hun fødte tilhørte ble avgjørende, og det er her vi finner de første restriksjonene på kvinner ved framveksten av den patriarkalske familien. Kvinnen ble underordna og hennes viktigste rolle i samfunnet ble å gi familien barn. Radikalfeminister har behandla historisk utvikling og historiske fakta på lettvint vis og har tvunget inn sin egen oppfatning av motsigelsen mellom kvinner og menn som den opprinnelige motsigelsen og hovedmotsigelsen som har avgjort historiens kurs.
Fra dette sentrale punktet i radikalfeministisk analyse blir den faktiske historien oversett, politisk-økonomiske strukturer blir oversett og de konsentrerer seg utelukkende om sosiale og kulturelle sider ved de utvikla kapitalistiske samfunna og projiserer situasjonen der som en universell menneskelig tilstand. Dette er en annen stor svakhet ved deres analyse og tilnærmingsmetode.
Siden de har gjort forholdet mellom kvinner og menn til den sentrale motsigelsen i samfunnet, gjør de alle analyser ut fra denne og menn blir kvinners fiender. Siden de ikke har noen konkret strategi for å omvelte dette samfunnet, skifter hele deres analyse til kritikk av sider ved overbygninga – kulturen, språket, begreper og etikk, uten å forholde seg til kapitalismen og hvilken rolle kapitalismen spiller i å opprettholde forholda mellom menn og kvinner, og dermed uten å inkludere behovet for å knuse kapitalismen i sin strategi for kvinnefrigjøring. På tross av en ekstremt sterk kritikk av patriarkalske strukturer, ender løsningene deres opp som reformistiske. Løsningene er først og fremst opptatt av å endre roller og egenskaper og holdninger og moralske verdier og å skape en alternativ kultur. I praksis kan det bety at folk til en viss grad kvitter seg med enkelte holdninger, menn kan kvitte seg med eggrassive egenskaper ved å se dem som patriarkalske, kvinner kan være mer dristige og mindre avhengige. Spørsmålet de ikke forsøker å svare på er hvor langt disse forandringene kan nå uten å styrte hele det kapitalistiske systemet, når hele samfunnsstrukturen er patriarkalsk. Så de ender opp med å bli små grupper som forsøker å endre sin livsstil, sine personlige relasjoner, og med et fokus på det personlige framfor hele systemet. Selv om de begynte med å analysere hele systemet og ville endre det, har linja deres ført dem inn i reformismen. Kvinnefrigjøring er ikke mulig på denne måten. Feilen ligger i deres grunnleggende analyser.
Kulturfeministene har gått et skritt lenger ved å legge vekt på grunnleggende forskjeller på menn og kvinner og hevde at kvinnelige egenskaper og verdier (ikke feminine) er ønskelige. Dette synet gjør det biologiske grunnlaget for forskjeller på menn og kvinner mer betydning enn sosial oppfostring. Dette er faktisk et kontraproduktivt standpunkt, fordi konservative krefter i samfunnet alltid har brukt slike argumenter (kalt biologisk determinisme) for å rettferdiggjøre at en del av folket undertrykker en annen. Slavene var slaver fordi de hadde visse egenskaper som gjorde at de måtte herskes over og ikke kunne styre seg selv. Kvinner er kvinner og menn er menn og de er grunnleggende forskjellige og dermed er sosiale roller for kvinner og menn også forskjellige. Dette er argumentet til reaksjonære og konservative krefter når de bekjemper kvinnefrigjøring. Dermed har kulturfeministenes grunnsyn farlige konsekvenser og kan og vil slå tilbake på kvinnekampen. Maskulinitet og femininitet er konstruert av et patriarkalsk samfunn og vi må kjempe for å endre disse rigide sosiale konstruksjonene. Men dette er knytta til omstyrtinga av hele det utbyttende samfunnet. I et samfunn der patriarkalsk dominans ikke lenger bestemmer hvordan menn og kvinner skal være, er det umulig for oss å slå fast hvilken adferd de vil ha. Egenskapene til mennesker vil utvikle seg i samsvar med hva slags samfunn de lever i, siden det ikke kan være noen menneskelig personlighet utenfor et sosialt rammeverk. Å søke denne ”kvinneligheten” er som å jage en luftspeiling og er et selvbedrag. Ved å gjøre heteroseksualitet til kjerna av hva de kritiserte i dagens samfunn, oppmuntra de lesbisk separatisme og førte kvinnekampen inn på et blindspor. Bortsett fra å danne små samfunn av lesbiske og skape en alternativ kultur, kunne de ikke ta ett skritt framover for å frigjøre massene av kvinner fra utbytting og undertrykking. Det er upraktisk og unaturlig å tenke at kvinner kan ha en komplett separat eksistens fra menn. De har fullstendig gitt opp målet om å skape et bedre menneskesamfunn. Denne strategien appellerer ikke til de store massene av kvinner. Objektivt ble det en avsporing fra å bygge en brei bevegelse for kvinnefrigjøring.
Den radikale retningen har tatt en reaksjonær vending ved å støtte porno og sette fram det abstrakte argumentet for valgfrihet, som har rettferdiggjort sexturismen promotert av imperialistene og som holder hundretusener av kvinner fra de undertrykka samfunna og tredjeverdenland nede i seksuell utbytting og ukjent lidelse. Samtidig som de kritiserer den hyklerske og undertrykkende seksualmoralen til det reaksjonære borgerskapet og kirka, har den radikale tendensen promotert et alternativ som bare ytterligere fremmedgjør mennesker fra hverandre de mest intime menneskelige relasjoner. Å skille sex fra kjærlighet og intimitet er mekanisk og umenneskelig. Videre er deres syn isolert fra de faktiske omstendighetene og bitre erfaringene i kvinners liv.
Maria Mies har kritisert hele denne retningen og oppsummert svakheten i deres syn:
”Troen på at utdanning, kulturell aktivisme, eller til og med kulturrevolusjon er redskapene for endring er en typisk tro hos den urbane middelklassen. I forbindelse med kvinnespørsmålet er det basert på antagelsen om at kvinneundertrykking ikke har noe å gjøre med de grunnleggende forholda for materiell produksjon… Denne antagelsen finner vi oftere blant vestlige, spesielt amerikanske, feminister som vanligvis ikke snakker om kapitalisme. For mange vestlige feminister kommer kvinneundertrykkinga fra kulturen i patriarkalsk sivilisasjon. For dem er feminismen derfor først og fremst en kulturell bevegelse, en ny ideologi, eller en ny bevissthet.” (1986)
Denne kulturfeminismen dominerte vestlig feminisme og påvirket feministisk tenkning i den tredje verden også. Den går godt sammen med postmodernismen og har avsporet hele orienteringen til kvinnebevegelsen fra å kjempe for å endre de materielle betingelsene for kvinners liv, til en analyse av ”representanter” og symbolikk. De har gått mot at kvinner skal bli en militant kraft fordi de har vektlagt den ikkevoldelige naturen til kvinnen. De ser vekk fra den rollen kvinner har spilt i kriger mot tyranni gjennom historien. Kvinner vil og bør fortsette å delta aktivt i rettferdige kriger med mål om å gjøre slutt på undertrykking og utbytting. Dermed vil de være aktive deltagere i kampen for forandring.
Vi kan oppsummere at den radikalfeministiske retningen har ført kvinnebevegelsen til en blindvei ved å ta til orde for separatisme for kvinner. Hovedsvakhetene ved denne teorien er:
- Inntar en idealistisk filosofisk posisjon ved å legge vekt på personlighetstrekk og kulturelle verdier framfor materielle forhold. Ignorerer den materielle situasjonen i verden helt og fokuserer bare på kulturelle aspekter.
- Gjør motsigelsen mellom menn og kvinner til hovedmotsigelsen og rettferdiggjør dermed separatisme.
- Gjør naturlig reproduksjon til årsaken til kvinnens underordning og avviser sosio-økonomiske årsaker til den sosiale undertrykkinga og styrker dermed de konservatives argument om at kvinner og menn er naturlig forskjellige.
- Gjør kvinners og menns natur uforanderlige.
- Ignorerer klasseforskjeller blant kvinner og ignorerer behovene og problemene til fattige kvinner.
- Ved å spre forestillingen om at kvinnenaturen er ikkevoldelig, demotiverer de kvinner fra å bli krigere for sin egen frigjøring og frigjøring av samfunnet.
- Til tross for at den hevder å være radikal, har den komplett reformistiske løsninger som ikke kan føre kvinnefrigjøringa framover.
3) Anarkafeminisme
Den feministiske bevegelsen er blitt påvirket av anarkisme og anarkistene har vurdert radikalfeminismen som nærmest sine ideer. Dermed kan det meste av det som kalles anarkafeminisme (anarkistisk feminisme) regnes i hovedsak som en del av den radikalfeministiske bevegelsen. Anarkistene vurderer alle regjeringsformer (stater) som autoritære og privat eiendom som tyrannni. De vil etablere et samfunn uten regjering, uten hiarki og uten privat eiendom.De anarkistiske ideene til Bakunin, Kropotkin og andre anarkistiske klassikere har hatt innflytelse, men spesielt den kjente amerikanske anarkisten Emma Goldman har fått en posisjon i den feministiske bevegelsen. Emma Goldmann, født i Litauen, flyttet til USA i 1885 og tok arbeid i tekstilindustrien der hun kom i kontakt med anarkistiske og sosialistiske ideer. Hun ble en aktiv agitator og foredragsholder og forkjemper for anarkistiske ideer. I den moderne feministiske bevegelsen har anarkistene spredd Emma Goldmans tekster og hennes ideer har vært innflytelsesrike. Anarkafeminister er enige om at det ikke finnes én form for anarkisme, men innen den anarkistiske tradisjonen deler de en felles forståelse der de (1) kritiserer de eksisterende samfunn og deres maktforhold, (2) har en visjon om et alternativt, egalitært, ikkeautoritært samfunn og hvordan det kan organiseres, og (3) har en strategi for overgangen fra det ene til det andre.
De ser for seg et samfunn der menneskets frihet er garantert, men mener at menneskelig frihet og samhold går hånd i hånd. De mener lokalsamfunn må være organisert slik at friheten blir mulig. De er mot alle hierarkier og autoriteter. Deres visjon skiller seg både fra liberalismen og marxismen, men er nærmest radikalfeminismens teori og praksis. Anarkistene mener at midler må være i samsvar med mål, og at den revolusjonære prosessen må gjenspeile det nye samfunnet og de nye forholda som er målet. Derfor er prosessen og organisasjonsformen ekstremt viktig for dem.
I følge anarkister bygger dominans og underordning på de hierarkiske sosiale strukturene som staten håndhever og gjennom økonomisk tvang (kontroll over eiendom osv.). Deres kritikk av samfunnet er ikke først og fremst basert på klasser og utbytting, eller på statens klassekarakter osv., men har sitt fokus på hierarki og dominans. Staten forsvarer og støtter disse strukturene og de sentrale beslutningene underordner lavere enheter i hierarkiet. Dermed blir hierarkiske strukturer rota til dominans og underordning i samfunnet for anarkistene. Ut av disse strukturene vokser også den ideologiske dominansen, fordi det synet som blir promotert og propagandert er det offisielle synet, synet til de som dominerer, om samfunnsstrukturen og prosessene i den.
Anarkistene er kritiske til marxistene fordi de hevder at de revolusjonære skaper hierarkiske organisasjoner (partiet) for å kjempe for forandring. I følge anarkistene er det slik at makt korrumperer og at når et hierarki først er oppretta er det umulig for de på toppen å gi fra seg sin makt. Derfor mener de at veien er like viktig som målet. ”Innenfor en hierarkisk organisasjon kan vi ikke lære å handle på ikkeautoritære måter.” Anarkister legger vekt på ”handlingens propaganda” og med det mener de eksemplarisk praksis som gjennom positivt eksempel oppmuntrer andre til å følge etter. Anarkafeministene har skapt ulike grasrotsaktiviteter som radiostasjoner og matkooperativer i USA der de har forsøkt å utvikle ikkeautoritære organisasjoner. De har lagt vekt på små grupper uten hierarki og dominans. Men i praksis har slike grupper ofte skjult en uformell tyrannisk ledelse (Joreen) som har ført til mye kritikk mot dem. Problemene de har støtt på har for eksempel vært skjult ledelse, at media har utnevnt ledere for dem, at middelklassekvinner med mye fritid har vært overrepresentert, mangel på arbeidsgrupper der kvinner kunne bli med og fiendtlighet mot kvinner som tok initiativ og ledelse.
Når kommunistene hevder at den sentraliserte imperialistiske staten må styrtes, innrømmer anarkistene at deres innsats er liten og at det er et behov for å koordinere kampen og knytte seg sammen med andre. Men de er ikke villige til å vurdere behovet for en sentralisert revolusjonær organisasjon for å styrte staten. Grunnleggende er det slik at anarkistenes teori egentlig ikke sier at den kapitalistiske staten må styrtes men at alternative strukturer skal vokse fram på siden og rett og slett utkonkurrere staten, (”kanskje er vokse forbi et bedre uttrykk enn styrte når vi snakker om hvordan vi bekjemper den patologiske statsstrukturen (originalt ”outgrow rather than overthrow” oversetters anm.)” fra det anarkafeministiske manifestet Sirene fra 1971). Det er klart at de gjennom dette skiller seg fra det revolusjonære perspektivet. De tror ikke at spørsmålet om den borgerlige imperialistiske staten er det sentrale spørsmålet, og foretrekker å bruke sine krefter på å danne små grupper som er involvert i kooperative aktiviteter. I den monopolkapitalistiske epoken er det en illusjon å tro at slike aktiviteter kan ekspandere og vokse og gradvis omfatte hele samfunnet. De vil bare bli tolerert i et samfunn overflod av overskudd som USA. De vil tolereres som en kuriositet, en eksotisk plante. Slike grupper har en tendens til å bli integrert (co-opted) av systemet på denne måten. Radikalfeminister har funnet disse ideene nyttige og har vært svært preget av anarkistiske ideer om organisasjon, eller det har vært en sammensmelting av anarkistiske og radikalfeministiske syn på organisasjon.
En annen side ved anarkafeminismen er miljøvern og vi ser at økofeminismen har vokst ut av anarkafeministiske standpunkt. Anarkistene i vestlige land er aktive innen miljøspørsmål.
4) Økofeminisme
Økofeminismen har også fått nær tilknytning til kulturfeminisme, men økofeministene ønsker å skille seg ut. Kulturfeminister som Mary Daly har hatt en innstilling i sine tekster som nærmer seg en økofeministisk forståelse. Ynestra King, Vandana Shiva og Maria Mies er blant de kjente økofeministene.Kulturfeminister har feiret kvinnens forbindelse med naturen i kunst, poesi, musikk og fellesskap. De ser kvinner og natur som motstykket til (mannlig) kultur. For eksempel er de aktive antimilitarister. De gir menn skylden for krig og påpeker at menn driver med all slags drepende aktiviteter.
Økofeminister erkjenner at sosialistiske feminister har lagt vekt på økonomi og klasse som sider ved kvinneundertrykkinga, men kritiserer dem for å ha ignorert spørsmålet om dominans over naturen.
Feminisme og økologi er for dem naturens opprør mot menneskelig dominans. De krever at vi revurderer hele forholdet mellom menneskeheten og resten av naturen, inkludert vårt naturlige fysiske selv. I økofeminismen er de sentrale punktene i analysen naturen – den sammenhengende dominansen over naturen – psyke og seksualitet, menneskelig og ikke-menneskelig undertrykking, og kvinnens posisjon i disse forholda. Dette er startpunktet for økofeminismen i følge Ynestra King. I praksis har det vist seg, i følge henne, at kvinner har stått i spissen for kamper med mål om å beskytte naturen – og hun eksemplifiserer dette med Chipko Andolan (Chipko-bevegelsen i deler av India, oversetters anmerkning) der landsbykvinner klamret seg til trær for å hindre entreprenører i å hugge ned trærne i Tehri-Garhwal.
Det er mange strømninger innenfor økofeminisme. Det er åndelige økofeminister som setter spiritualisme i sentrum, mens den verdslige formen tror mer på aktiv handling for å stoppe destruktiv praksis. De sier at motsigelsen mellom natur og kultur må oppheves og at vi må fullbyrde vår enhet med naturen fullt ut. Med mindre vi alle lever enklere liv, vil enkelte ikke få muligheten til å leve i det hele tatt. I følge dem er det rom for menn også i denne bevegelsen for å redde jorda. Det er en strømning innenfor økofeminismen som er mot å legge vekt på forbindelsen mellom kvinne og natur. De mener at kvinner må bekjempe den sosialt konstruerte og ideologi-forsterka ”spesielle forbindelse” med naturen. De vil bekjempe skillet i verden mellom mannlig og kvinnelig (kultur og natur); der menn skaper kultur mens kvinner driver med natur (barnefødsler og barneoppfostring) og heller skape enhet. De vil at menn skal føre kultur inn naturen og kvinner føre naturen inn i kulturen. Dette synet har blitt kalt sosialt konstruerende økofeminisme. Tenkere som Warren tror at det er feil å kople kvinner til natur, fordi både menn og kvinner er like naturlige og like kulturelle. Mies og Shiva kombinerer innsikt fra sosialistisk feminisme (rollen til kapitalistisk patriarkat), med innsikt fra globalfeminister som tror kvinner har mer med natur å gjøre i deres daglige arbeid verden over, og med postmodernisme som kritiserer kapitalismens tendens til å ensrette verdens kulturer. De trodde at verdens kvinner hadde nok felles til å kjempe mot kapitalistiske patriarkatier og den ødeleggelsen som fødes ut av dem. De konkluderer med at kvinner står i spissen i kampen for å bevare økologien gjennom eksempler på kvinners kamper mot økologisk ødeleggelse tvunget fra, av industrielle eller militære interesser. De står for et livssyn som sier at mennesker ikke må produsere mer enn det som kreves for å tilfredsstille menneskers behov, og at folk bare skal bruke naturen så mye som kreves. De vil bruke naturen til samfunnets beste ikke til å tjene penger. De mener menn og kvinner bør kultivere tradisjonelt feminine verdier (omsorg, medfølelse, oppfostring) og drive produksjon for livsopphold. Bare i et samfunn bygget på dette kan man ”ha råd til å leve i fred med naturen, og skape fred mellom nasjoner, generasjoner og menn og kvinner”. Kvinner er naturlig ikkevoldelige hevder og dyrker de. Disse tenkerne regnes som ”transformative økofeminister”.
Det teoretiske grunnlaget for Vandana Shivas syn på jorbruk kun for livsopphold er faktisk reaksjonært. Hun er bitende kritisk til ”den grønne revolusjonen” (en voldsom utvikling av jordbruket mellom 1940 og 1970 som ga en enorm vekst i jordbruksproduksjonen, oversetters anmerkning) og dens konsekvenser som helhet, men fra et ståsted som hevder at dette er en form for ”vestlig patriarkalsk vold” mot kvinner og natur. Hun setter ikke-vestlig visdom opp som motsetning til patriarkalsk vestlig vitenskaplig rasjonalitet. Imperialistene brukte utviklingen innenfor jordbruksvitenskap til å tvinge fattigbønder til å øke produksjonen (for å hindre røde revolusjoner) og for å binde dem til markedet som domineres av multinasjonale selskaper gjennom frø, gjødsel og inntektsmidler. Vandana Shiva avviser jordbruksvitenskap (agro science) helt og forsvarer ukritisk tradisjonell praksis. Hun hevder at tradisjonell indisk kultur med sin dialektiske enhet av Purusha og Prakriti (enhet mellom bevissthet og materie i en av de indiske filosofiske retningene, oversetters anmerkning) var overlegen vestlig filosofisk dualisme av menneske og natur, menneske og kultur osv osv. Derfor hevder hun at i den gamle sivilisasjonen der produksjon hovedsakelig var for livsopphold og de grunnleggende behovene til folk, så hadde kvinner en nær forbindelse med naturen. Den grønne revolusjonen brøyt denne koplingen mellom kvinner og natur.
Faktisk glorifiserer og forskjønner Shiva den lille førkapitalistiske økonomien med sine føydale strukturer og ekstreme ulikheter. I denne økonomien sleit kvinner hele dagen i knallhardt arbeid uten noen anerkjennelse. Hun tar ikke hensyn til forholda til kvinnelige daliter og andre lavkastekvinner som måtte slite på jorda og i hjemmene til føydalherrene på denne tida, som ble misbrukt, seksuelt utbytta – og som regel ikke ble betalt. Videre var ikke denne ”produksjonen for livsopphold” basert på at alle skulle få nok. Faktisk ble kvinner berøvet for selv helt grunnleggende nødvendigheter i denne forskjønna førkapitalistiske epoken. De hadde ingen kontroll over produksjonsmidlene og var langt fra uavhengige. Mangelen på uavhengighet ble av Shiva og Mies tolket som tredjeverdenkvinnens avvisning av selvbestemmelse og frihet til fordel for kollektivet, fordi de satte samfunnet foran seg selv. Hva kvinner verdsetter av mangel på alternativer blir av Shiva framstilt som en bevisst avvisning av selvråderett. I praksis støtter disse folka den patriarkalske førkapitalistiske livsoppholdsøkonomien i økofeminismens navn og under motstand mot vestlig vitenskap og teknologi.
En falsk fiendtlig motsigelse blir skapt mellom vitenskap og tradisjon. Dette er en form for kulturalisme eller postmodernisme som forsvarer tradisjonelle patriarkalske kulturer i tredjeverdensamfunn og gjør motstand mot utvikling for de breie folkemassene. Det skjer under dekke av å stå imot den kapitalistiske utviklingstrangen. Vi er mot den destruktive og ukritiske utviklinga av agroteknologi (deriblant genmodifiserte frø) som drives fram av profitthungrig imperialistisk agrobusiness, men vi er ikke mot å bruke vitenskap og agroteknologi til å forbedre jordbruksproduksjonen. Med dagens klasseforhold blir til og med vitenskapen en håndlanger for imperialistene, men i demokratiske eller sosialistiske systemer vil dette endres. Det er viktig å beholde det som er positivt i vår tradisjon, men å forherlige og glorifisere er ikke å tjene folket.
Økofeministene idealiserer forholdet mellom kvinner og natur på en måte som ser vekk fra klasser. Kvinner fra overklassene, både i utvikla kapitalistiske land og i tilbakeliggende land som India, viser sjelden noen følsomhet overfor naturen, så oppslukt som de er i den globale forbrukerkulturen dyrka fram av imperialismen. De tror ikke at imperialismen er et verdenssystem for utbytting. De har ikke vist noen villighet til å endre grunnleggende på sine privilegier og sin livsstil for å minske ødeleggelsen av miljøet. For fattige bondekvinner har økologisk ødeleggelse ført til voldsomme vanskeligheter i selv de enkleste daglige plikter, som å skaffe vann, drivstoff og fôr til kveg. Også forflytning som følge av at skog og land overtas av store ”utviklingsprosjekter” påvirker disse kvinnene først. På bakgrunn av dette har bondekvinner i tredje verden blitt mobilisert til kamp. Men ut av dette kan vi ikke konkludere med at kvinner i motsetning til menn har en ”naturlig” tendens til å ta vare på naturen. Kampen mot monopolkapitalismen som uten hensyn ødelegger naturen, er en politisk kamp, en folkets kamp, der folket deltar som helhet og der både menn og kvinner må delta. Og på tross av økofeministenes henvisning til Chipko-kampen, er det så mange andre kamper i landet vårt der både kvinner og menn har deltatt, som kan sees som miljøkamp. Et eksempel på dette er den politiske Narmada-kampen, der landsbyfolk i Orissa slåss mot store gruveprosjekter. Andre eksempler er kampene mot atomvåpenprosjekter, stammefolkenes kamp i Bastar og Jharkhand mot ødeleggelsen av skogene og mot store stålprosjekter.
5) Sosialistisk feminisme
Sosialistiske eller marxistiske kvinner som var aktive i den nye venstrebevegelsen, Vietnamsolidariteten og studentbevegelsen på 60-tallet sluttet seg til kvinnebevegelsen som vokste på denne tiden. Påvirket av feminismen stilte de spørsmål ved sin egen rolle i den breie demokratiske bevegelsen, og analysen av kvinnespørsmålet som ble fremmet av ”det nye venstre” (spesielt en trotskistisk revisjonistisk retning som var kritiske til Sovjet og Kina) som de selv var en del av. Skjønt de kritiserte sosialister og kommunister for å ignorere kvinnespørsmålet, så ville de i motsetning til radikalfeministene ikke bryte med den sosialistiske bevegelsen men forsøkte i stedet å forene marxisme med radikalfeministiske ideer. Det er et vidt spekter av retninger blant disse feministene også. I den ene enden av spekteret er en retning marxistiske feminister som skiller seg fra sosialistiske feminister fordi de holder seg tett til Marx, Engels og Lenins skrifter og har konsentrert sin analyse om utbyttingen av kvinner innenfor den kapitalistiske politiske økonomien. I den andre enden av spekteret er de som har fokusert på hvordan kjønnsidentitet skapes gjennom oppfostringen av barn. De har konsentrert seg om de psykologiske prosessene og påvirkes av Freud. De er også kalt psykoanalytiske feminister. Betegnelsen ”feminist” brukes av dem alle. Noen feminister som er involvert i seriøse studier og politisk aktivitet med et marxistisk perspektiv, kaller seg marxistiske feminister for å markere avstand fra sosialistiske feminister og vise at de arbeider seriøst med kvinnespørsmål.Marxistiske feminister som Mariarosa Dalla Costa og andre fra en feministgruppe i Italia gjorde en teoretisk analyse av husarbeid under kapitalismen. Dalla Costa hevdet gjennom i en grundig framstilling at kvinner gjennom husarbeidet reproduserte arbeideren som vare. Derfor er det i følge dem galt å hevde at bare bruksverdi skapes gjennom husarbeid. Husarbeid produserer også bytteverdi – menneskelig arbeidskraft. Når det vokste fram et krav om lønn for husarbeid ble dette taktisk støtta av Dalla Costa for å gjøre samfunnet bevisst på verdien av husarbeid. Selv om de fleste ikke er enig i konklusjonen om at husarbeidet skaper merverdi, og at husarbeid bør lønnes, skapte likevel analysen mye debatt i feministiske og marxistiske sirkler verden rundt og styrket bevisstheten om hvordan husarbeid tjener kapitalen. De fleste sosialistiske feminister var kritiske til kravet, men det ble diskutert lenge. I begynnelsen (tiidlig 70-tall) var husarbeid en viktig del av diskusjonene deres, men i løpet av 80-tallet ble det tydelig at en svært stor andel av kvinnene først og fremst arbeida utafor hjemmet det meste av livet. I løpet av tidlig 1980-tall utgjorde kvinner 45% av den totale arbeidsstyrken i USA. Fokuset for de sosialistiske feministene ble dermed dratt mot situasjonen til arbeidende kvinner. Sosialistiske feminister har analysert hvordan kvinner i USA har blitt diskriminert på arbeidsmarkedet og i lønnsspørsmål. Kjønnssegregeringa innenfor jobber (konsentrasjonen av kvinner i enkelte typer arbeid med lav lønn) har blitt dokumentert i detalj av dem. Disse studiene har vært nyttige for å avsløre kapitalismens patriarkalske natur. Men for denne artikkelens formål, vil vi bare undersøke deres teoretiske posisjon i spørsmålene om kvinneundertrykking og kapitalisme. Vi vil se på standpunktet til Heidi Hartmann i en mye sirkulert og diskutert artikkel med tittelen ”Det ulykkelige ekteskapet mellom marxisme og feminisme: for et mer progressivt partnerskap” (The Unhappy Marriage of Marxism and Feminism: Towards a More Progressive Union) for å forstå den grunnleggende sosialistfeministiske posisjonen.
I følge Heidi Hartmann er marxisme og feminisme to analysesystemer som har blitt gift, men ekteskapet har vært ulykkelig fordi marxismen dominerer, med sin sterke analyse av kapitalen. I følge henne så har marxismen analysert utviklinga av historien og av kaptialen, men har enda ikke analysert forholda mellom kvinner og menn. Hun sier at forbindelsene mellom menn og kvinner er bestemt av et patriarkalsk system som feministene har analysert. Både marxismens historiske materialisme og analyse av patriarkatet som historisk og sosial struktur er nødvendig for å forstå utviklingen av det vestlige kapitalistiske samfunnet og kvinnenes stilling i det, for å forstå hvordan forholdene mellom menn er skapt og hvordan patriarkatet har forma kapitalismens utvikling.
Hun er kritisk til marxismens syn på kvinnespørsmålet. Hun sier at marxismen bare har behandlet kvinnespørsmål i forhold til det økonomiske systemet. Hun sier at kvinner blir sett på som arbeidere, Engels mente at seksuell arbeidsdeling ville ødelegges om kvinner deltok i produksjonen og alle aspekter ved kvinners liv er bare undersøkt i den grad de har tjent det kapitalistiske systemet. Selv studien av husarbeid behandlet forholdet mellom kvinner og kapitalen og ikke kvinner og menn. Selv om marxister er klar over kvinners lidelser, har de fokusert på privateiendom og kapital som kilden til kvinneundertrykking. Men i følge henne har tidligere marxister ikke tatt hensyn til forskjellen på kvinners og menns opplevelse av kapitalismen og sett på patriarkatet som en etterlevning av tidligere tider. Hun sier at kapital og privateiendom ikke undertrykker kvinner som kvinner og at avskaffelsen av dem derfor ikke vil avskaffe kvinneundertrykkinga automatisk.
Engels og andre marxister analyserte ikke kvinnearbeidet i familien ordentlig. Hvem tjener på hennes arbeid i hjemmet, spør hun – ikke bare kapitalistene men også menn. En materialistisk tilnærming til dette kan ikke ignorere dette avgjørende punktet. Som følge av dette har menn en vesentlig interesse ved å opprettholde kvinners underordning. Videre sier hennes analyse at selv om marxismen hjelper oss å forstå den kapitalistiske produksjonen, yrkesstrukturen og dens dominerende ideologi, så er begreper som reservearbeidskraft, lønnsarbeider og klasse kjønnsblinde, fordi de ikke gir en analyse av hvem som fyller dem – det vil si hvem som er lønnsarbeider, hvem er reservearbeidskraft osv. For kapitalismen kan hvem som helst, uavhengig av kjønn, rase og nasjonalitet, fylle disse rollene. Dette er hvor kvinnespørsmålet liter i følge sosialistfeministene. Noen feminister har brukt en tilpassa marxistisk metode til å analysere kvinnearbeid. Juliet Mitchell for eksempel har analysert kvinnenes arbeid på markedet, det reproduktive arbeidet, seksualitet og barneoppdragelse. I følge henne er arbeidet i markedet produksjon, mens resten er ideologi. For Mitchell opererer patriarkatet i sfæren av reproduksjon, seksualitet og oppfostring av barn. Hun gjorde en psykoanalytisk studie av hvordan kvinner og menn danner kjønnsbaserte personligheter. I følge Mitchell så ”hanskes vi med to selvstendige størrelser: de kapitalistiske økonomiske forholda og de patriarkalske ideologiske forholda”. Hartmann er uenig med Mitchell i hennes syn på patriarkatet bare som ideologisk, og ikke gir det et materielt grunnlag.
I følge henne er det materielle grunnlaget for patriarkatet at menn kontrollerer kvinners arbeidskraft. De kontrollerer den ved å nekte kvinner tilgang til samfunnets produktive ressurser (nekter henne en jobb med en lønn å leve av) og ved å begrense hennes seksualitet. Denne kontrollen er i følge henne ikke bare virksom innafor familien, men også ute på arbeidsplassen. Hjemme serverer hun mannen og på jobb betjener hun sjefen. Her er det viktig å merke seg at Hartmann ikke gjør forskjell på menn i herskerklassen og andre menn.
Hartmanns konklusjon er at det ikke finnes et rent patriarkat eller en ren kapitalisme. Produksjon og reproduksjon er smeltet sammen i et helhetlig organisert samfunn hun kaller patriarkalsk kapitalisme. Ifølge henne er det et sterkt partnerskap mellom patriarkat og kapitalisme. Marxismen har i følge henne undervurdert styrken og fleksibiliteten til patriarkatet og overvurdert kapitalens styrke. Patriarkatet har tilpasset seg og kapitalen er sjøl fleksibel når den møter produksjonsformer fra tidligere tider og gjør dem til en del av seg selv for å tjene sine behov for å akkumulere kapital. Kvinners rolle på arbeidsmarkedet og hennes arbeid i hjemmet, er forutbestemt av den seksuelle arbeidsdelinga som kapitalismen utnytter til å behandle kvinner som andrerangs arbeidere og splitte arbeiderklassen.
Enkelte andre sosialistiske feminister er uenige i Hartmanns standpunkt om to selvstendige systemer, kapitalismen i produksjonen og patriarkatet innafor reproduksjon og ideologi og kaller dette for ”dobbelsystemteorien” (dual systems theory). Iris Young for eksempel mener at Hartmanns dobbelsystem gjør patriarkat til en form for universelt fenomen som har eksistert i alle kjente samfunn, og dermed blir en uhistorisk teori som er utsatt for kulturell og rasistisk analyseskeivhet. Iris Young og noen andre sosialistiske feminister hevder at det bare er ett system; kapitalistisk patriarkat. Ifølge Young er ikke klasse det konseptet som kan hjelpe oss å analytisk klarhet, fordi klasse er kjønnsblind, men derimot arbeidsdeling. Hun hevder at kjønnsbasert arbeidsdeling er sentralt og grunnleggende for strukturen i produksjonsforholdene.
Blant de siste innflytelsesrike sosialistiske feministene er Maria Mies (hun har utviklet seg til en økofeminist) som også fokuserer på arbeidsdeling – ”Den hierarkiske arbeidsdelingen mellom kvinner og menn og dens dynamikk, danner en integrert del av de dominerende produksjonsforholda, av klasseforholda i en spesifikk epoke og et særskilt samfunn og i arbeidsdelinga nasjonalt og internasjonalt.”
Ifølge henne krever en materialistisk forklaring en analyse av innholdet i kvinners og menns samspill med naturen for å bygge sin menneskelige eller sosiale karakter. I denne sammenhengen er hun kritisk til Engels fordi han ikke tok hensyn til dette aspektet. Kvinnelighet og mandighet defineres forskjellig i hver historiske epoke. Dermed var det i tidligere matriarkalske samfunn i følge henne kvinner viktige fordi de var produktive – de var aktive produsenter av liv. Under kapitalistiske forhold har dette endra seg og de blir husmødre, uten kreative og produktive kvaliteter. Kvinner som produsenter av barn og melk, som sankere og bønder, hadde et forhold med naturen som var forskjellig fra menn. Menn knyttet seg til naturen gjennom verktøy. Mannlig dominans kom ikke fra overlegne økonomiske bidrag, men fra det faktum at de fant opp destruktive verktøy for å kontrollere kvinner, natur og andre menn. Videre legger hun til patriarkatet ble etablert i fedriftsøkonomien. Menn fikk kjennskap til sin rolle i unnfangelsen. Deres monopol på våpen og deres kunnskap om sin rolle i unnfangelsen førte til endringer i arbeidsdelinga. Kvinner var ikke lenger viktige som sankere eller som produsenter, men til å avle unger. Dermed konkluderer hun med at ”vi kan vi tillegge den skeive arbeidsdelinga til denne rovdyrformen for produksjon, eller snarere røveri, som er basert på mannens monopol på tvang, det vil si våpenmakt, og direkte vold som etablerte og vedlikeholdt permanente utbyttingsforhold og dominans/underordning mellom kjønn.” For å opprettholde disse forholda har familien, staten og religionen spilt en viktig rolle. Selv om Mies mener vi må avvise biologisk determinisme, heller hun selv mot dette.
Som hos radikalfeministene er mange av de sosialistiske feministenes forslag til sosial forandring retta mot å forandre forholda mellom menn og kvinner og ansvaret for å oppfostre barn. I følge Mies er de sosialistiske feministenes hovedfokus reproduktiv frihet. Dette betyr at kvinner skal ha kontroll over om de skal ha barn og når det skal skje. Reproduktiv frihet omfatter retten til sikker prevensjon, rett til trygg abort, barnehager, en anstendig lønn som holder også til barn, medisinsk behandling og tak over hodet. Det inkluderer også frihet til å ta egne seksuelle valg: retten til å få barn utenfor den sosiokulturelle normen at barn bare kan oppfostres i en familie med mann og kone. Kvinner utenfor slike forhold skal også ha mulighet til å få og oppdra barn. Barneoppdragelsen må i det lange løp omformes fra en kvinneoppgave til en oppgave for både menn og kvinner. Kvinner skal ikke lide på grunn av barnløshet eller på grunn av obligatorisk morskap.
Men de erkjenner for at alt det ovennevnte skal kunne garanteres må lønnsstrukturen i samfunnet endres, kvinners rolle må endres, tvungen heteroseksualitet må slutte, omsorg for barn må bli et kollektivt anliggende, og alt dette er ikke mulig innenfor det kapitalistiske systemet. Den kapitalistiske produksjonsmåten må omformes, men ikke aleine, begge (også forholda for formering) må forvandles samtidig.
Blant senere forfatter har Gerda Lerner kommet med et viktig bidrag. I hennes bok ”Skapelsen av patriarkatet” går hun inn i en detaljert forklaring på opprinnelsen av patriarkatet. Hun argumenterer for at dette er en historisk prosess og ikke et eneste øyeblikk i historien, og at det ikke hadde én årsak men mange og at prosessen gikk over 2500 år fra ca 3100 før Kristus til 600 før Kristus. Hun sier at Engels i sitt banebrytende arbeid (boka ”Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse”, oversetters anmerkning) har gitt store bidrag til vår forståelse av kvinners stilling i samfunnet og historien. Han definerte de store teoretiske spørsmåla for de neste hundre årene. Han kom med teser om hvordan kvinners underordning oppsto i historien, men var ikke i stand til å underbygge sine påstander. Fra hennes studier av gamle samfunn og stater, konkluderer hun med at det var menns kontroll over kvinners seksuelle og reproduktive kapasitet som ligger til grunn for privateiendom; den gikk forut for privateiendommen. De første statene (Mesopotamia og Egypt) ble organisert i form av patriarkater. Gamle lover institusjonaliserte kvinners seksuelle underordning (mannens kontroll over familien) og slaveriet, og dette ble håndhevet med statsmakta. Det ble håndhevet med vold, økonomisk avhengighet og klasseprivilegier til kvinner i overklassen. Gjennom sin studie av Mesopotamia og andre gamle stater sporer hun hvordan ideer, symboler og metaforer ble utviklet og hvordan patriarkalske kjønnsforhold gjennom disse ble en del av den vestlige sivilisasjonen. Menn lærte å dominere andre samfunn ved å dominere sine egne kvinner. Men kvinnene fortsatte å spille viktige roller som prestinner, healere og liknende som sett i gudinnedyrking. Det var først seinere at kvinner ble nedvurdert innen religionen.
Sosialistiske feminister bruker begrep som mekaniske marxister, tradisjonelle marxister og økonomistiske marxister om dem som forsvarer den marxistiske teoriens fokus på studier og analyse av den kapitalistiske økonomien og politikken og skiller seg fra dem. De kritiserer alle marxister for å ikke vurdere kampen mot kvinneundertrykking som det sentrale aspektet i kampen mot kapitalismen. I følge dem burde kvinneorganisering (feministiske organisasjoner) regnes som sosialistisk arbeid og sosialistisk politisk aktivitet må ha en feministisk side.
Sosialistisk feministisk strategi for kvinnefrigjøring
Etter å ha sett på historien om forholdet mellom venstrebevegelsen og den feministiske bevegelsen i USA, en historie der de har gått hver for seg, føler Hartmann sterkt at kampen mot kapitalismen ikke kan lykkes med mindre feministiske problemstillinger blir reist. Hun legger fram en strategi der hun sier at kampen for sosialisme må være en allianse av grupper med ulike interesser (for eksempel mener hun kvinners interesser er forskjellig fra de generelle arbeiderklasseinteressene) og for det andre sier hun at kvinner ikke må stole på at menn skal frigjøre dem etter revolusjonen. Kvinner må ha sin egen organisasjon og sin egen maktbase. Young støtter også dannelsen av autonome kvinnegrupper, men mener at det ikke er noen saker som handler om kvinner som ikke også innebærer et angrep på kapitalismen.For henne og hennes strategi er det ikke behov for et kaderparti for å lede en vellykka revolusjon og hun mener kvinnegrupper skal være uavhengig av den sosialistiske organisasjonen. Jagger sier det i klartekst når hun sier at ”målet med sosialistisk feminisme er å styrte hele samfunnsordenen som kalles kapitalistisk patriarkat der kvinner fremmedgjøres fra alle sider ved sine liv. Den sosialistiske feministiske strategien er å støtte noen ”blanda” sosialistiske organisasjoner. Men også å danne uavhengige kvinnegrupper og til slutt en selvstendig kvinnebevegelse like dedikert til å ødelegge kapitalismen som å ødelegge mannsmakta. Kvinnebevegelsen vil delta i allianser med andre revolusjonære bevegelser, men den vil ikke oppgi sin organisatoriske uavhengighet.”
De har agitert og propagandert standpunkter som er antikapitalistiske og mot mannsdominans. Siden de ser former for reproduksjon (formering osv.) som grunnlag for undertrykking av kvinner, har de inkludert dette idet marxistiske begrepet samfunnets basis. De mener at mange av sakene de tar opp, som kampen mot voldtekt, seksuell trakassering, for fri abort, er både antikapitalistiske og en utfordring mot mannsmakta. De har støtta forsøkene på å utvikle en kvinnekultur som oppmuntrer kollektiv ånd. De har også støtta forsøkene på å bygge alternative institusjoner, som helsetjenester, og oppmuntret kommuneboliger og alternative boformer. I dette står de radikalfeministene nært. Men ulikt radikalfeministene, som har som mål at disse institusjonene skal gjøre kvinner i stand til bevege seg fra patriarkalsk hvit kultur til sin egen trygge oase, tror ikke sosialistiske feminister at denne retretten er mulig innafor rammene av kapitalismen. Kort sagt ser sosialistiske feminister disse tiltakene som et middel for å organisere kvinner, mens radikalfeminister ser det som mål å skille seg helt fra menn. Sosialistiske feminister, som radikalfeminister, mener at det å endre familiestrukturen – i følge dem hjørnesteinen i kvinneundertrykkinga – er et arbeid som må starte nå. Så de har alle oppmuntret til alternative boformer, samlivsformer og samarbeid der folk forsøker å overvinne kjønnsdelinga i arbeid, oppfostring av barn og der lesbiske og heteroseksuelle lever sammen. Selv om de er klar over at alt dette bare er delvis og at suksess ikke kan oppnås innenfor et kapitalistisk samfunn, mener de at det er viktig å gjøre en innsats. Radikalfeminister hevder at slike ordninger er å ”leve revolusjonært”. Det betyr at disse handlingene er revolusjonen selv. Sosialistiske feminister er klar over at forandringen ikke vil komme sakte, at det vil være perioder med uro, men at de nevnte tiltakene er forberedelser. Så dette er deres prioriteringer.
Både sosialistiske feminister og radikalfeminister har blitt angrepet av svarte kvinner for i hovedsak å ignorere situasjonen for svarte kvinner og konsentrere sin analyse av situasjonen til hvite middelklassekvinner og teoretisering av denne. For eksempel peker Joseph på det at svarte slavekvinner aldri ble regna som ”kvinnelige”. På åkrene og i plantasjene, i arbeid og i straff ble de behandlet likt menn. Den svarte familien kunne aldri stabiliseres under slaveriet og svarte menn var knapt i stand til å dominere kvinner, slaver som de var. Også seinere har svarte kvinner måttet arbeide for å leve og mange av dem har vært hushjelp i rike hvite husholdninger. Trakasseringen de møtte der, de lange dagene med arbeid, gjør deres erfaringer svært forskjellige fra hvite kvinner. Derfor er de ikke enig i at familien er rota til undertrykking (for svarte var den en base for motstand mot rasismen), eller kvinners avhengighet av menn (svarte kvinner kan knapt være avhengig av svarte menn med tanke på den høye arbeidsløsheten blant dem) eller i den reproduktive rollen til kvinner (de reproduserte hvit arbeidskraft og hvite barn gjennom arbeidet i de hvites husholdninger). Rasisme er en altomfattende situasjon for dem og dette fører dem heller i allianse med svarte menn enn med hvite kvinner. Dermed har hvite kvinner sjøl vært med på å opprettholde rasismen, uansett hvilken feministisk retning de har slutta seg til. I utgangspunktet har svarte kvinner knapt deltatt i den feministiske bevegelsen, selv om en svart feministisk bevegelse utvikla seg sakte på 1980-tallet som forsøkte å kombinere kampen mot mannsdominans med kampen mot rasisme og kapitalisme. Disse og liknende kritikker fra kvinner i andre tredjeverdenland har gitt opphav til en retning innen feminismen som kaller seg globalfeminisme. I denne sammenhengen har postmodernismen også fått støttespillere blant feminister.
Kritikk
Hvis vi ser på de viktigste teoretiske skriftene innenfor den sosialistiske feminismen så kan vi se at de forsøker å kombinere marxisme med radikalfeminisme og at de legger vekt på å bevise at kvinneundertrykking er den sentrale drivkrafta i kampene om samfunnet. Deres skrifter har stort sett blitt produsert i USA og Europa og har fokusert på situasjonen i de utvikla kapitalistiske landene. All deres analyse er knytta til kapitalismen i deres egne land. Til og med deres forståelse av marxisme er begrensa til studiet av dialektikken i en kapitalistisk økonomi. Det er en tendens til å gjøre erfaringer og strukturer i utvikla kapitalistiske land til gyldige for hele verden. Dette til tross for at vi kan se at kvinneundertrykkinga var mye mer alvorlig i for eksempel Kina og Sør-Asia i den samme epoken.Det maoistiske synet på kvinnespørsmålet i India ser også patriarkatet som en institusjon som har undertrykka kvinner gjennom alle klassesamfunn. Men maoismen ser den ikke som et adskilt system med sine egne lover og sin egen uavhengige utvikling. Maoismen forstår patriarkatet som et fenomen som tar forskjellige former og har forskjellig innhold i forskjellige samfunn, avhengig av deres utviklingsnivå og den særegne historien og situasjonen til det enkelte samfunn; og at patriarkatet har blitt og blir brukt av herskerklassene til å tjene deres interesser. Dermed er det ingen egen patriarkalsk fiende. De samme herskerklassene, enten de er imperialister, kapitalister, føydalherrer – eller statsapparatet disse klassene kontrollerer – er kvinnenes fiender, fordi det er disse som opprettholder og viderefører den patriarkalske familien, kvinneundertrykkinga og den patriarkalske ideologien. De kan hente støtte fra mange vanlige menn som har absorbert de patriarkalske ideene til herskerne og som undertrykker kvinner. Men posisjonen til menn flest kan ikke på noe vis sidestilles med posisjonen til herskerklassene.
Sosialistiske feminister undervurderer kvinner sin plass i den sosiale produksjonen når de legger størst vekt på reproduksjon. Det avgjørende spørsmålet vi må stille er hvordan kvinneundertrykkinga noensinne kan avskaffes uten at kvinner sjøl får kontroll over produksjonsmidlene og rikdommen de skaper? Dette er ikke bare et økonomisk spørsmål, dette er et spørsmål om makt, dette er et politisk spørsmål. Selv om dette spørsmålet kan sees i sammenheng med den kjønnsbaserte arbeidsdelinga, vil sosialistfeministene i praksis legge mest vekt på forhold i den heteroseksuelle familien og på patriarkalsk ideologi. På den andre sida har marxismen lagt vekt på kvinners rolle i den sosiale produksjonen og på at kvinner har vært stengt ute fra å spille en viktig rolle i denne og at dette har vært grunnlaget for hennes underordning. Dermed er vi opptatt av å forstå hvordan herskerklassene har undertrykka og utbytta kvinner gjennom arbeidsdelinga, organiseringa av arbeidet og forholdet til produksjonsmidlene i et gitt samfunn. Patriarkalske normer og regler har bidratt til å øke utbyttinga av kvinner og redusere verdien av arbeidskrafta deres.
Sosialistiske feminister støtter teoretikeren Firestone når de bygger hele sin argumentasjon på kvinners rolle i reproduksjonen. De bruker følgende sitat fra Engels: ”I følge den materialistiske oppfatning, er den avgjørende faktoren i historien til syvende og sist produksjonen og reproduksjonen av livet. Dette igjen har to sider: på den ene siden produksjon av eksistensmidler, av mat, klær og husly og av verktøy nødvendig for denne produksjonen, og på den andre siden produksjonen av mennesker selv, videreføring av arten. Den sosiale organiseringa av folk i en særegen epoke avgjøres av begge former for produksjon.” (Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse). På grunnlag av dette sitatet gjør de et poeng ut av at marxistenes analyse bare har sett på produksjonen og ignorert den andre sida – reproduksjonen. Engels sitat gir det grunnleggende rammeverket av samfunn generelt. Historisk materialisme, vårt studie av historien, gjør det klart at en side kan ikke isoleres eller i det hele tatt forstås på egenhånd, uten å ta den andre siden med i beregningen. Faktisk er det slik at kvinner gjennom historien har spilt en viktig rolle i den samfunnsmessige produksjonen, og å ignorere dette og å hevde at kvinner først og fremst har spilt en rolle i reproduksjonen og at reproduksjon derfor er det som må legges vekt på, er faktisk å akseptere de patriarkalske herskerklassenes ideologi som sier at kvinnens rolle først og fremst er å føde barn og ta hånd om familien, og ingenting annet.
De sosialistiske feministene forvrenger begrepene basis og overbygning og gjør dem meningsløse. Firestone (og sosialistiske feminister som Hartmann) sier at reproduksjon er en del av basis i samfunnet. Ut av dette følger at alle sosiale forhold knytta til reproduksjon, som familien og andre kvinne-mann-relasjoner, også må regnes som en del av basis. Om alle økonomiske og reproduktive forhold er en del av basis, blir begrepet basis så omfattende at det mister helt mening og slutter å være det analyseredskapet det skulle være.
Kjønnsbasert arbeidsdeling har vært et nyttig verktøy for å analysere patriarkalske skeivheter i den økonomiske strukturen i et gitt samfunn. Men de sosialistiske feministene setter fram en påstand om at fokus på kjønnsbasert arbeidsdeling er mer nyttig enn fokus på privateiendom og skaper således forvirring rundt historie og analyse. Den første arbeidsdelinga var mellom kvinner og menn. Og det skjedde på grunnlag av biologiske forskjeller – at kvinners rolle var å føde barn. Men dette betydde i seg sjøl ikke ulikhet mellom dem og det ene kjønnets dominans over det andre. Kvinners betydning for gruppas overlevelse var svært viktig. Sanking av mat, oppdagelsen av hvordan man kan dyrke planter, temming av dyr, dette var avgjørende for at grupper av mennesker skulle overleve og utvikle seg framover. Samtidig fant det også sted en ytterligere arbeidsdeling som ikke var basert på kjønn. Oppfinnelsen av nye verktøy, bevisst avl av dyr med bestemte egenskaper, keramikk, metallarbeid, jordbruk, alle disse og mer til har bidratt til en mer kompleks arbeidsdeling.
Alt dette må undersøkes i sammenheng med samfunnet for øvrig og dets struktur – utviklingen av klanen og organisering av slekta, samarbeid og sammenstøt med andre grupper og kontrollen over produksjonsmidlene som ble utvikla. Med akkumulasjonen av overskudd, med kriger og undertrykking av andre grupper for å bruke dem som arbeidskraft, ser det ut til at prosessen med å skyve kvinner ut av den samfunnsmessige produksjonen begynte. Dette førte til at produksjonsmidler og overskudd fra produksjonen ble samlet i hendene på lederne for klaner og stammer og mannsdominansen begynte. Om kontrollen over produksjonsmidlene fortsatte å være felles i formen, eller om de utvikla seg til former for privat eiendom, om klasser danna seg fullt ut eller ei, er forskjellig i ulike samfunn. Vi må studere de enkelte samfunna særegent. På grunnlag av tilgjengelig informasjon i sin tid, så Engels på utviklinga i antikkens Vest-Europa og det er opp til oss å undersøke utviklinga i våre egne samfunn. Den fullstendige institusjonaliseringa av patriarkatet kunne bare komme seinere, og det ideologiske forsvaret (overbygninga) for at kvinner skulle skyves ut av den samfunnsmessige produksjonen og først og fremst ha en rolle i reproduksjonen innafor monogame forhold, kunne bare utvikles etter etablering av klassesamfunnet og staten.
Dermed kan vi slå fast at kjønnsbasert arbeidsdeling ikke forklarer ulikhetene. Å hevde at kjønnsbasert arbeidsdeling er grunnlaget for kvinneundertrykking i stedet for klassedelinga er en form for ulogisk sirkelargumentasjon. Hvis vi ikke finner materielle og sosiale årsaker til ulikheten blir vi tvunget til å akseptere påstanden om at menn har en iboende trang til makt og dominans. Et slikt standpunkt er å skyte seg selv i foten, fordi det betyr at hele kvinnekampen er dødfødt. Likestilling av kvinner kan aldri realiseres om det er slik. Oppgaven å føde barn kan ikke i seg selv være rota til undertrykkinga, for som vi har sagt tidligere var dette en rolle som ble hyllet og sett opp til i primitive samfunn. Det må ha oppstått andre årsaker og dette er et spørsmål som radikalfeminister og sosialistfeminister ikke fordyper seg i.
Innafor ideologi har de sosialistiske feministene derimot gjort svært detaljerte analyser av den patriarkalske kulturen, for eksempel mytene om morsrollen. Men den ensidige vektlegginga av ideologiske og psykologiske faktorer som noen av dem har gjort seg skyldige i, gjør at de ikke ser de videre sosioøkonomiske strukturene (basisen) som er grunnlaget for ideologi og psykologi.
I organisatoriske spørsmål er sosialistiske feminister haleheng for radikalfeministene og anarkafeministene. De har satt fram en klar strategi, men det er ikke en strategi for sosialistisk revolusjon. Det er en komplett revisjonistisk strategi fordi den ikke behandler spørsmålet om hvordan man kan innføre sosialismen. Hvis det er slik som de tror, at sosialistiske eller kommunistiske partier ikke kan legge fram en strategi for å styrte monopolborgerskapets menn, da burde disse kvinnegruppene gjøre det. I stedet begrenser de sin praktiske aktivitet til organisering av smågrupper, alternative samlivsformer og småsamfunn og generell mobilisering rundt enkeltsaker. Dette er en form for økonomistisk praksis. Disse aktivitetene i seg sjøl er nyttige for å organisere folk på grasrota men de er utilstrekkelige for å styrte kapitalismen og føre kvinnefrigjøringa videre. For å gjøre dette kreves et storstilt organisasjonsarbeid for å konfrontere staten og dens etterretning og våpenmakt. Sosialistiske feminister har overlatt dette spørsmålet fullstendig til de revisjonistiske eller revolusjonære partiene – som de selv kritiserer. Dermed er de i hele sitt vesen reformistiske og begrenser seg til organisering og propaganda innenfor rammene av dagens system. Et stort antall fra radikalfeminismen og den sosialistiske feminismen har blitt sugd opp i godt betalte småborgerlige jobber, spesielt innenfor universitet og høyskole og dette får uttrykk i en elitisme som har sneket seg inn i deres forfatterskap og en isolasjon fra massebevegelsen. Det gjenspeiles også i deres teori. En marxistisk feminist har hevdet: ”I løpet av 1980-åra hadde mange feminister som jobba innenfor eller nært knytta til universiteter og høyskoler ikke bare blitt grundig integrert i den akademiske middelklassen, men de forlot også den dialektiske materialismens klasseanalyse…”
6) Postmodernisme og feminisme
Kritikken fra ikkehvite feminister førte en del feminister i retning multikulturalisme og postmodernisme.Med utgangspunkt i den eksistensialistiske forfatteren Simone de Beauvoir har de regnet kvinnen som ”de andre” (i motsetning til den rådende kulturen, for eksempel daliter (kasteløse), adivasier (stammefolk), kvinner osv.). Postmodernistiske feminister glorifiserer ”de andres” stilling fordi denne liksom skal gi en innsikt i den dominerende kulturen som hun ikke er en del av. Kvinner kan derfor være kritiske til normer, regler og praksis som tvinges på alle av den dominerende kulturen. De tror at studier må ta utgangspunkt i verdiene til de som blir studert, de undertrykte, som har blitt dominert. Postmodernismen har vært svært populær blant akademikere. De mener at det ikke finnes noen faste kategorier, i dette tilfellet kvinner. Selvet (individet), er fragmentert i forskjellige identiteter – i kjønn, klasse, kaste, etnisitet, rase. Disse forskjellige identitetene har en verdi i seg selv. Dermed blir dette en form for kulturrelativisme. Derfor ser de ikke at det finnes noen kategori av bare kvinner i virkeligheten. Kvinne er bare én av selvets mange identiteter. Det vil være en dalitkvinne, en prostituert kvinne, en overklassekvinne og liknende. Siden hver identitet har en egenverdi, gir man ingen verdier å strekke seg etter. Fra dette synspunktet er det ikke noe grunnlag for en felles plattform for kollektiv politisk kamp. Konseptet kvinne har bidratt til å føre kvinner sammen og til kollektiv handling. Men denne postmodernistiske identitetspolitikken skiller mer enn den forener. Enheten blir oppretta på det smaleste grunnlaget. Postmodernistene feirer forskjellene og identitetene og de kritiserer marxismen for å fokusere på klasse.
Videre tror ikke postmodernistene at språk (i alle fall ikke vestlig språk) er en gjenspeiling av virkeligheten. De tror at identiteter er ”konstruksjoner” som er skapt gjennom ”diskurs”. Dermed tror de at språk skaper virkelighet. Derfor har mange av dem fokusert på ”dekonstruksjon” av språket, og etterlater folk med ingenting – det er ingen materiell virkelighet vi kan være sikre på. Dette er en form for ekstrem subjektivisme. Postmodernistiske feminister har fokusert på psykologi og språk. Postmodernisme, i samsvar med den berømte franske filosofen Faucalt, er mot det de kaller ”maktforhold”. Men dette begrepet er diffust og ikke klart definert. Hvem utøver makt? I følge Faucault kan det bare skje lokalt, så motstand mot makta kan også bare utøves lokalt. Er ikke dette grunnlaget for NGOer (frivillige organisasjoner) som forener folk lokalt mot en eller annen korrupt makt, men som går i allianse med høyere makter, med sentral statsmakt og sentrale myndigheter? Postmodernisme er ekstremt splittende fordi det dyrker fragmentering blant folk og overdriver viktigheten av identiteter uten noe teoretisk rammeverk for å forstå de historiske årsakene som driver fram identiteter og binder sammen ulike identiteter. Dermed får vi samlinger av NGOer – som Verdens Sosiale Forum (WSF) – der alle feirer sin identitet – kvinner, prostituerte, homofile, lesber, stammefolk, daliter osv osv, men uten noen teori som gir en felles forståelse og en felles strategi. Hver gruppe vil bekjempe sine egne undertrykkere, slik de oppfatter dem. Med et slikt standpunkt kan det, logisk sett, ikke bli noen organisering, på sitt beste spontan og midlertidig lokale allianser. Å agitere for organisering vil i disse sine øyne være å reprodusere makt, hierarkier og undertrykking. De overlater til hver enkelt å gjøre individuell motstand, og er mot konsekvent organisert motstand og væpna kamp. Carole Stabile, en marxistisk feminist, har sagt det på utmerka vis når hun sier: ”Motstand mot organisering er både del og helhet i den postmodernistiske pakken. Å organisere noenting annet enn de mest midlertidige og spontane allianser er, for postmodernistiske sosiale teoretikere og feminister, å reprodusere undertrykking, hierarkier, og former for problematisk dominans. Det faktumet at kapitalismen er ekstremt godt organisert, gjør liten forskjell, for den enkelte gjør motstand mot en mangfoldig og diffus form for makt. Heller ikke ser det ut til å gjøre noen forskjell, som Joreen påpekte for to tiår siden, at strukturløshet produserer sine egne former for tyranni. Dermed, i stedet for organisert politikk, tilbyr postmoderne sosial teori oss bare forskjellige former for pluralisme, individualisme og i siste instans individuelle løsninger som aldri har vært – og aldri vil bli – i stand til å løse strukturelle problemer.”(1997) Det er ikke overraskende at for postmodernistene så trenger ikke kapitalisme og imperialisme å være noe annet enn bare en av mange former for makt. Selv om postmodernisme i sin utvikla form ikke finnes i halvkoloniale samfunn som India, er likevel mange borgerlige feminister påvirka av den. Deres heftige kritikk av revolusjonære og revisjonistiske organisasjoner for byråkratisme og hierarki reflekterer også innflytelsen av postmodernismen i nyere tid.
7) Oppsummering
Vi har kort presentert de viktigste retningene i feminismen som har utvikla seg i vesten i vår samtid. Mens debatten med marxismen og innenfor marxismen dominerte på 1970-tallet, overtok kulturmarxismen på 1980-tallet med sin separatistiske agenda og sitt fokus på kulturelle aspekter ved kvinneundertrykkinga. Vurdering av seksuelle valg og kvinners reproduktive rolle fikk dominere debatten og diskusjonen blant feminister. Mange sosialistiske feminister har også lagt mest vekt på disse spørsmålene, men ikke på samme ekstreme form som kulturfeministene. Omdanning av den heteroseksuelle familien ble det viktigste temaet for den borgerlige kvinnebevegelsen og de mest aktivistiske delene av den forsøkte å realisere dette i praksis. Selv om mange av dem kan ha sett for seg en grunnleggende endring av hele det sosiale systemet gjennom dette, har de i praksis fått en reformistisk tilnærming til verden og har forsøkt å teoretisere denne. Postmodernismen gjorde seg gjeldende på 1990-tallet. Men i slutten av dette årtiet har marxismen igjen blitt viktig innenfor feministisk analyse.I denne kritiske oversikten over hvordan kvinnebevegelsen (og spesielt de radikalfeministiske og sosialistfeministiske retningene) har analysert kvinneundertrykkinga, og hvilke løsninger og strategier de har sett for seg og har utvikla, kan vi se hvordan feil i deres teori har ført dem inn på et blindspor. Til tross for den enorme interessen for bevegelsen og den breie støtta fra kvinner som ville forstå sin egen misnøye og sine egne problemer, kunne ikke bevegelsen utvikle seg til en sterk og brei bevegelse som omfattet ikke bare middelklassekvinner, men også kvinner fra arbeiderklassen og undertrykte etniske grupper.
De viktigste svakhetene i deres teori og strategier var:
- De søkte etter røttene til kvinneundertrykkinga i sin reproduktive rolle. Siden kvinners rolle i reproduksjon er bestemt av biologi, er det noe som ikke kan endres. I stedet for å finne de materielle og sosiale årsakene til kvinneundertrykking, fokuserte de heller på biologisk gitte faktorer og falt dermed i den biologiske determinismens felle.
- I forbindelse med den biologiske rollen havnet fokuset på den patriarkalske kjernefamilien som samfunnets grunnenhet og denne ble sett som grunnlaget for kvinnens undertrykking. Dermed la de først og fremst vekt på å bekjempe den heteroseksuelle familien som hovedgrunnlaget for kvinneundertrykkinga. Som resultat av dette ble den sosioøkonomiske strukturen, der familien eksisterer og som former denne, ignorert.
- Å gjøre motsigelsen mellom menn og kvinner til hovedmotsigelsen. Konsentrerer sin oppmerksomhet om å endre kjønnssystemet – endre de kjønnsrollene som menn og kvinner er lært opp til å spille. Dette betydde å konsentrere seg om de kulturelle og psykologiske sidene ved samfunnet og ignorere de politiske og økonomiske drivkreftene som gir hele tiden dyrker fram og forsvarer patriarkalsk kultur.
- Å legge vekt på psykologiske personlighetsforskjeller mellom menn og kvinner som biologiske forskjeller og å dyrke separatisme for kvinner. De har hatt et overfokus på seksuell frigjøring av kvinner. Særegne grupper, egne bofellesskap og lesbianisme. Hovedsakelig betydde dette at denne delen av kvinnebevegelsen begrensa seg til smågrupper og ikke kunne appellere til og mobilisere massene av kvinner.
- Å falle i imperialismens felle, og promotere porno, sexturisme med mer ved å overfokusere på behovet for seksuell frigjøring av kvinner. Eller ved å støtte rekruttering av kvinner til USAs hær forut for Irak-krigen (2003) under dekke av ”likestilling”.
- Motstand mot hierarki og dominans som fører til desorganisering og bare åpner for smågrupper for bevisstgjøring og alternative levemåter som er sjølbestemt. Motstand mot storstilt mobilisering og organisering av undertrykka kvinner.
- Ignorering av eller fordommer mot bidragene fra sosialistiske bevegelser eller sosialistiske revolusjoner i Russland, Kina og andre land som har forandra forholdene for store grupper kvinner.
Kvinnebevegelsen i India
Mange av de ovenfor nevnte retningene som har vokst fram i vesten, har sine varianter også i vårt land, særlig har vi sett dette i enkelte urbane lommer. Disse vil naturlig nok ikke bli gjennomgått på nytt. Likevel vil vi berøre noen av deres særegne uttrykk i den indiske konteksten.Liberalisme i den første fasen
I den koloniale perioden, fra det 19. århundret selv, kom liberale ideer til å påvirke sjikt av intelligentsiaen i forskjellige deler av India, særlig i det vestlige India og i sør, og dette førte til at det oppsto en sosial reformbevegelse. Naturlig nok ble kvinnenes situasjon en av viktige sakene som de utviklet utdanning og propaganda rundt. Men de sosiale forholdenes særegenhet i India, hvor kastesystemet har vært en viktig institusjon for undertrykking og utbytting, medførte at også den sosiale reformbevegelsen delte seg. Da de fleste av dem sprang ut av de øvre kastene, tok de opp saker som hovedsakelig berørte kvinner innenfor de høyere kastene, som enkebrenning, purdah [praksis innen hinduisme og islam for kjønnssegregering og skjerming av kvinner fra samfunnet, red. anm.] og gjenekteskap for enker. Under den britiske perioden var det i starten [hovedsakelig] mannlige sosiale reformatorer som Gopal Krishna Gokhale, M.G.Ranade, Agarkar, Veerashivalingu, Ishwarchand Vidyasagar, Keshab Chandra Sen. De var inspirert av liberal filosofi i sin aktivisme for å forbedre forholdene til kvinnene. De tok til orde for utdanning for kvinner. De tok imidlertid ikke til orde for like rettigheter innen alle sfærer, men forsøkte å bøte på de verste skikkene som permanent enkeskap.Samtidig var det også blant de mellomliggende kastene og de uberørbare kastene en oppvåkning som førte til at intellektuelle begynte å vokse frem blant dem. Tilnærmingen som Jotiba Phule [Jyotirao Phule] brukte var mye mer demokratisk, fordi han reiste spørsmålet om kasteundertrykking og koblet kvinnespørsmålet til kastesystemet. Disse [bevegelsene] krevde like rettigheter for alle kaster og for kvinner. Kvinnelige sosiale reformatorer i denne tidlige perioden, som Tarabai Shinde, Pandita Ramabai, Savitribai Phule, Ramabai Ranade, Muthulaxmi Reddy, inntok også et mer demokratisk standpunkt i kampen mot underkuingen av kvinnene innenfor religionen og innenfor familien. De arbeidet for å spre utdanning blant kvinner, hjelpe kvinner i nød, og ta opp sysselsetting. Deres aktiviteter holdt seg imidlertid i bunn og grunn innenfor den sosiale reformens rammeverk. I den indiske konteksten, da kampen mot de føydale skikkene og verdiene fant sted under et kolonialt regime, med delvis støtte fra den selvsamme kolonimakten som støttet de føydale klassene, kunne ikke aktivitetene innta en fullstendig demokratisk tilnærming. Dernest, da de fremste borgerlige og småborgerlige kreftene som ledet reformbevegelsen ikke selv gikk inn for å rive opp den føydale strukturen ved rota, ser vi at den liberale ideologien ble overtatt i sin snevreste forstand.
I perioden etter 1947, da India fortsatt ikke har sett noen demokratisk transformasjon – hvor kvinner følgelig fortsatt ikke er akseptert som uavhengige mennesker med like rettigheter, og hvor avvik i lovene nekter kvinner like rettigheter, hvor undertrykkende føydale skikker som purdah og enkebrenning fortsatt vedvarer – er det mulig for kvinner fra overklasser og middelklasser å være aktive innen spørsmål om diskriminering mot kvinner og for kvinnerettigheter ut fra et liberalt perspektiv.
Da massene ble mobilisert i den anti-britiske bevegelsen etter første verdenskrig, begynte også kvinner å bli mobilisert for sine krav. Dermed vokste kvinnebevegelsen frem fra innsiden av den anti-britiske bevegelsen. De øvre sjiktene av denne bevegelsen var inspirert av liberale ideer. Ledende kvinner som Mridula Sarabhai, organisasjoner som Den all-indiske kvinnekonferansen (AIWC) og Anjuman Khawateen-E-Islam, samlet kvinner fra de høyere og mellomliggende klassene, og de aksjonerte og stilte lovforslag for kvinners rett til eiendom, rettigheter innenfor ekteskapet, rett til å stemme og så videre. De stilte ikke spørsmål ved den sosiale strukturen, eller koblet spørsmålet om kvinners underordnede status til den bredere sosiale strukturen. Deres fokus var på å oppnå rettigheter for kvinner gjennom loven. I den inneværende perioden er det den liberale filosofien som veileder virksomheten til de etablerte kvinneorganisasjonene og forum som Nasjonal kommisjon for kvinner [NCW], de gandhiske kvinneorganisasjonene som eksempelvis SEWA [Self-Employed Women’s Association], og de som leder denne, som eksempelvis Ela Bhatt.
Den andre og nåværende fasen
Også kvinner fra de arbeidende klassene, som arbeidere og bønder, samt studenter, ble mobilisert i store antall under den sosialistiske og marxistiske ideologiens innflytelse. De tok aktiv del i kampene mot godseiernes undertrykking og mot britene, og kvinneorganisasjoner med medlemstall på hundretusener ble organisert i flere deler av landet, særlig i Bengal, Punjab og Andhra Pradesh. I kvinnebevegelsens første fase i India, i den første delen av det 20. århundret, hadde både liberale og marxistiske retninger innflytelse blant kvinner.I kvinnebevegelsens andre fase i India, fra 1970-årene og framover, blir situasjonen mye mer kompleks og innflytelsene mye mer variert. Mobiliseringen av de kvinnelige massene foregikk rundt saker som vokste fram fra motsigelsene som det indiske samfunnet var plaget med – arbeidsløshet, prisøkning, korrupsjon, godseiernes fortsatt grove utbytting av rurale fattigbønder og landløse – stammefolk så vel som ikke-stammefolk. Kvinner ble mobilisert under ledelsen av naxalitter, sosialister og revisjonistiske partier som CPI og CPM [Communist Party of India og Communist Party of India (Marxist)]. Hovedledelsen for de uavhengige urbane kvinnegruppene som vokste fram på midten av 1970-tallet, kom fra utdannede kvinner som hadde vært aktive i forskjellige venstregrupper og -partier (revisjonistiske, revolusjonære og uavhengige). De var påvirket av kvinnebevegelsen i vesten og debattene som dukket opp der. Problemet med vold mot kvinner – alt fra voldtekt, medgiftsdrap, enkebrenning, seksuell trakassering, sexistisk framstilling av kvinner i media, til vold i hjemmet ble satt fokus på av den urbane kvinnebevegelsen. Disse gruppene, deres enkeltmedlemmer og deres aktiviteter ble i begynnelsen støttet av massemediene, dermed fikk deres innvirkning stor spredning.
Den urbane kvinnebevegelsen vokste spontant fram uavhengig av noe politisk parti. Under påvirkning av den vestlige kvinnebevegelsen vektla disse gruppene også viktigheten av å være autonome overfor politiske partier. Den mest dominerende innflytelsen i den autonome kvinnebevegelsen kom fra den sosialistiske feminismen. Aktiviteten og tenkningen til disse gruppene og enkeltpersonene har også gjennomgått mange forandringer gjennom de siste 25 årene. De har møtt responsen på de ulike kampanjene som de har drevet på forskjellig vis. Høyrepartienes og -organisasjonenes vekst, spesielt BJP, VHP og Bajrang Dal, har hatt innvirkning på den urbane kvinnebevegelsen. Disse gruppenes mobilisering av store antall kvinner til støtte for enkebrenning, i kampanjen for å ødelegge Babri Masjid-moskeen, og til og med støtte til bevegelsen for pogromene mot muslimene i Gujarat, gjorde at kvinnebevegelsen måtte innse at søsterskap alene ikke kan forene alle kvinner. Karakteren til aktivitetene til de urbane gruppene forandret seg mot slutten av 1980-årene, med mindre fokus på propaganda blant og mobilisering av de kvinnelige massene, og med mer vekt på dokumentasjon, påvirkning av media, lobbyvirksomhet for lovforandring osv., og å hjelpe kvinner i nød. Den sosialistiske feminismens innvirkning er mye bredere enn disse gruppene, fordi den har spredd seg blant kvinner og menn i de akademiske kretsene, og blant bredere seksjoner av kvinnelige intellektuelle.
Den sosialistiske feminismens innvirkning kan ses tydelig gjennom måten som saker blir tatt opp på. Disse gruppenes fokus har vært på patriarkat, spesielt vold innenfor familien, og de er mistenkelig til all organisert politikk, inkludert revolusjonære partier. Men de har konsekvent opponert mot høyrepolitikk og avslørt dennes kvinnefiendtlige karakter gjennom deres skriving og forskning. De har også spilt en viktig rolle i å løfte fram brutaliteten til disse partiene og til staten under opptøyer og pogromer og deres innvirkning på kvinner, være seg anti-sikh-opptøyene i Dehli i 1984 eller Gujarat-drapene i 2002. Men de har ikke spilt en like betydelig rolle når det gjelder å støtte de mange massebevegelsene som har vokst fram gjennom de siste to tiårene i de rurale områdene, og hvor kvinner har spilt en aktiv rolle og også lidd under grov statlig undertrykking. Pasifismen ble promotert av kulturfeministene har innflytelse blant feminister (inkludert ikke-ghandister), og dermed finner vi en stor seksjon blant dem som er imot militante former for kamp og imot de undertryktes væpna kamp.
Gail Omvedt har vært en viktig forfatter i India som har teoretisert rundt kvinnespørsmålet innenfor det brede sosialistisk-feministiske rammeverket. Til forskjell fra de fleste andre feminister har Gail Omvedt alltid gitt massebevegelsene stor betydning, og spesielt den rurale kvinnebevegelsen (We will Smash this Prison), og hennes skrifter har blitt gitt stor betydning av de som kjemper for revolusjon. I hennes mye leste hefte Violence against Women, New Movements and New Theories, skrevet i 1990 og nyutgitt i 2000, har hun fokusert på tre nye teorier – analysen og programmet hos Shetkari Sangathana [indisk bondeorganisasjon] ledet av Sharad Joshi, analysen til Sharad Patil, og Vandana Shivas analyse og støtte til Chipko-bevegelsen [indisk miljøbevegelse]. Hun vurderer dem som organiske intellektuelle som har gjort betydelige bidrag til kvinnesaken i India. Sharad Joshi innledet massiv mobilisering av bondekvinner fra 1987 til 1990 under Shetkari Mahila Agadhis fane (Bondekvinners Front) i Maharashtra, og presset på for kvinners aktive deltakelse i lokalvalg til panchayater og zilla parishader [lokale distriktsmyndigheter og distriktsråd]. Sharad Patil, en tidligere distriktsleder i CPM, gjorde en detaljert studie av kastenes opprinnelse i India basert på oldtidstekster (Dasa-Shudra slavery), og oppdager framveksten av kvinneundertrykking innenfor denne. Han mente at marxisme alene ikke var tilstrekkelig for å analysere indisk historie, og at kastenes særegenheter krever at vi også må bruke den teoretiske tilnærmingen som Phule og Ambedkar utviklet. (Han har nylig forkastet denne teoretiske fusjonen.) Vandana Shivas øko-feministiske syn har blitt analysert av henne. Etter å ha presentert deres hovedpoenger, og deres styrker og svakheter, poengterer hun at samtlige av dem vektlegger voldens rolle knyttet til underkuelsen av kvinner, som går imot den “tradisjonelle marxistiske” forklaringen som kun tar opp økonomiske årsaker som produksjon av merverdi og privateiendommens vekst. Omvedt går deretter videre og legger frem sin egen analyse av kvinneundertrykkingens opphav.
Omvedt mener at Engels’ analyse overforenklet kvinneundertrykkingens opphav som noe som vokste frem med klassesamfunnets utvikling, med privateiendom og staten. Ifølge henne “avviser [vi] forenklingene til den tradisjonelle marxistiske tendensen som betrakter vold kun som et epifenomen… og er nødt til å kaste bort tolkningen av ‘klasse’ og ‘klassekamp’ med utgangspunkt i privateiendom, og hvor sentralt et i stor grad mannlig fabrikkbasert proletariat er…” Hun forkaster også radikalfeminismens forenklinger om at mannsdominans var forbundet med jakt som den tidligste formen for utbytting og vold. Ifølge henne har det historisk, skjønt fast bosatte jordbrukssamfunn dukket opp fra rundt 10 000 til 8 000 fvt. og det var produksjon av overskudd, likevel gjennom en lang periode ikke vært noe bevis på vold, klasseutbytting eller patriarkalsk dominans. Hun følger Gerda Lerners studie hvor patriarkalsk dominans blir synlig med framveksten av de første statene (3000 fvt.). Men hun sier at det ikke er noe bevis på at privateiendom eller jordeiendom gikk forut for dannelsen av disse statene, det er ingen separat jordeiende eller slaveeiende klasse som baserer sin makt på å eie eiendom. Hun tror at disse tidligste statene lå nære den asiatiske produksjonsmåten og at det var en “statsklasse” som hentet ut merverdi fra bondestanden, som fortsatt ikke hadde blitt differensiert som klasse. Klasser oppsto senere, og Engels’
analyse samsvarer med statene som oppsto nesten 2000 år senere i Hellas, Rom og Magadha (Bihar). Ut fra dette konkluderer hun med at “helhetlig historisk og arkeologisk bevis understøtter vektleggingen av maktens og voldens autonome rolle funnet i Shetkari Sangathanas teori og andre senere teorier”. I denne oldtidsperioden ble statens organiserte og legitimerte vold sentral i utviklingen av plyndring, økonomisk utbytting, og patriarkat. Deretter føyer hun til at det også er viktig i den indiske konteksten å innlemme rollen som kaste har spilt i utviklingen av statlig dominans, utbytting og patriarkat. Videre er det i den nåværende kapitalistiske og imperialistiske situasjonen, og deres kobling til økologisk ødeleggelse, et behov for å inkludere øko-feministers bekymringer. Sluttvis føyer hun til at kjønnsdialektikken, radikalfeministenes innsikter også må bli innlemmet i en holistisk analyse. Ifølge henne er altså spørsmålet om kvinneundertrykking knyttet til grunnleggende forhold som inkluderer – “kontroll over eiendom og produksjonsmidler, kontroll over politisk makt og voldsmidler, kontroll over deres egne kropper og reproduksjonsmidlene”, og alle disse har fremtrådt på agendaen til den nåværende kvinnebevegelsen. Det tradisjonelle venstre og urbane feminister behandler ikke noen av disse spørsmålene skikkelig, og samtlige av dem blir tatt opp av forskjellige bevegelser. Hun tror at gamle teorier, ideer og konvensjonelle metoder blir utfordret. Hun tror at frigjøringskamp ikke helt enkelt dreier seg om å mobilisere en hær for å gripe statsmakt og etablere det sosialistiske samfunnet, men å endre selve individene så vel som å transformere de kollektive bevegelsene som er imot utbytting. Dette blir gjort, ikke av det gamle venstre eller av de urbane feministene, men av bevegelser som vokser frem fra dypet i den utbyttende og destruktive sosiale ordenen, fra bondebevegelsene, dalitene og adivasiene.
Omvedts perspektiv, skjønt det løfter frem noen viktige poenger om hva kvinnebevegelsen må gå løs på, er i realiteten reformistisk heller enn transformativt. Mens hun betoner massebevegelsenes viktighet, og i den indiske konteksten særlig de rurale bevegelsene, gjør hun ingen skille mellom reform og revolusjon. Rent faktisk er ikke revolusjon på hennes agenda i det hele tatt. Mens hennes analyse av patriarkatets opprinnelse behandler statens rolle i oldtiden, så behandler hun ikke staten i den nåværende situasjonen i det hele tatt. Mens kaste-klasse-ligningen i rurale India forblir som den er, og med det ekstreme konkurransejaget innenfor den herskende klassepolitikken, hvor effektive vil kvinner være om de forsøker å bruke disse institusjonene for å redusere vold mot seg? Hva har vært det siste halvannet tiårs erfaringer knyttet til eksperimentet for kvinnelig deltakelse i zilla parishader og panchayater? Spørsmålet om politisk makt er helt klart avgjørende, men kvinnefrigjøring kan ikke bringes fremover gjennom at kvinner vinner seter i maktinstitusjonene til det nåværende utbyttende, korrupte systemet. Omvedts motvilje til å vurdere revolusjonens konkrete, vanskelige men nødvendige oppgave, å styrte denne staten, eller snarere hennes avvisning av denne oppgaven, gjør at hele hennes analyse ikke skiller seg noe fra analysene til de liberale reformatorene. Hun ignorerer også maoistenes utbredte bevegelse i India, og rollen som kvinner, spesielt adivasi-kvinner, spiller i denne.
Omvedt har brukt betegnelsen tradisjonelle venstre for å referere til alle de som hevder å stille seg bak den marxistiske analysen, spesielt de kommunistiske partiene. Dette er problematisk, for ved å bruke en så uvitenskapelig og sveipende betegnelse, så plasserer Omvedt marxister av forskjellig avskygning i en og samme boks; trotskistene, maoistene, og til og med revisjonistene av CPM-typen som er del av herskerklassen. Etter Engels’ pionerarbeid har revolusjonære marxister verden over tatt mange grep for å håndtere kvinneundertrykking i de revolusjonære bevegelsenes anmarsj og etter revolusjonen. I denne konteksten må arbeidet som ble gjort i Kina under den revolusjonære bevegelsen og etterpå – formuleringene som Mao gjorde, teoretiseringen under kulturrevolusjonen og praksisen som ble innledet i denne perioden – alt dette må tas i betraktning før en forkaster “marxismens forenklinger”. De mekaniske tolkningene og tilbakeliggenheten til enkelte indiske marxister på dette spørsmålet kan ikke brukes for å avvise marxisme i seg selv. Denne typen selektiv bruk av historien er ikke til hjelp for kvinnenes sak. Sakens faktum er at Omvedt vektlegger voldens rolle i underkuingen av kvinner, men hun er ute av stand til å svare på spørsmålet som dermed melder seg – vold for hva da? Dersom hun svarer for reproduktiv kontroll, melder spørsmålet seg fortsatt, reproduktiv kontroll for hvilket formål? Engels’ formulering var ekstremt sammensatt – han forsøkte å søke etter de materielle årsakene til kvinneundertrykkingen innenfor historien, og i dette vevde han sammen det økonomiske (merverdi, klasser), det sosiale (slektsbånd, familie) og de politiske faktorene (statens fremvekst). Staten er voldens verktøy, og den er nødvendig for underkuing.
Priyars syn, og synet til Ambedkar, har også hatt innvirkning på forståelsen av kvinnespørsmålet i India. Et stort antall kvinner fra dalit-kastene har blitt mobilisert av organisasjoner som bekjenner seg til “ambedkarisme”, og har det siste tiåret også høstet tilhengere blant en seksjon av akademikere. Ambedkar var dypt påvirket av liberal filosofi, og arbeidet derfor aktivt for å få gjennom likestilling for dalitene og kvinnene i India. Brenningen av Manus lover og formuleringen av hindulovforslaget [Hindu Code Bill] (som skulle gi hindukvinner rettigheter knyttet til ekteskap, eiendom, adopsjon, osv.) var midlene han brukte i forsøket på å sette fokus på kvinners situasjon i India. Ambedkar studerte kilden til kasteundertrykking og dets opphav ut fra den spesifikke bakgrunnen med kasteundertrykking i India, hvor daliter og kvinner er hovedofrene. I hans arbeider, Who were the Shudras, konkluderte han med at hinduistisk religion, slik denne ble utviklet av brahminer, er ansvarlig for kvinners nedverdigede forhold, og derfor aksjonerte han for å avsløre religionens essensielt skammelige natur. Også Periyar avslørte den brahminske tradisjonen som nektet kvinner lik status. Skjønt dette har betydd at angrepsfokuset har vært mot den tradisjonelle kulturen, og de materielle forholdene typisk blir tillagt mindre viktighet, var det først den ikke-brahminske bevegelsen i India som artikulerte koblingen mellom kaste- og kvinneundertrykking på en klar måte.
Mens gandhismens innflytelse var marginal da kvinnebevegelsen gjenoppsto i India i 1970-årene, har den imidlertid senere, gjennom 1990-årene høstet sterke tilhengere fra forskjellige velkjente kvinnelige tenkere, som Madhu Kishwar og Vandana Shiva. Det er betydelige forskjeller mellom disse, men begge fremhever den ikke-voldelige metodens viktighet, og glorifiserer de før-koloniale tradisjonene og livet i landsbyfellesskapet. Mens Shiva har forsvart prakriti-prinsippet som viser kvinner som en aktiv kraft i relasjon med naturen, har Madhu Kishwar støttet den indiske tradisjonen og søkt etter elementer innenfor denne som bemektiger kvinner. Hun heller mot å forsvare tradisjonen i alle dens aspekter. Derfor har hun vært kritisk til kvinneorganisasjoner som har angrepet anti-kvinnelige tradisjoner som enkebrenning. Ifølge henne er vi nødt til å skille mellom tvungen brenning av enker, som er en kriminell handling, og enkebrennings-tradisjonen, som var en feiring av kvinners makt og spirituelle overlegenhet. Kishwar har vektlagt at gjennom prinsippet om selvoppofring og lojalitet høster også kvinner betydelig støtte og aktelse innen familien og fellesskapet. Hun tolker også Sitas popularitet som idealkvinne og kone ut fra det samme perspektivet. De føydale herskerklassene utviklet denne patriarkalske kulturen for å forsikre at underkuingen av kvinnene fortsetter. Gjennom å internalisere disse verdiene har kvinner forsøkt å oppnå godkjenning fra samfunnet – det vil si landsbygdens eller fellesskapets dominante seksjoner. Atferd basert på denne typen internalisering av patriarkalske verdier kunne ikke lede til annet enn en illusjon om kvinners makt, og som gjør deres virkelige slavebinding usynlig. Kishwars ukritiske forsvar av tradisjonen passer med den postmodernistiske tilnærmingen om å hylle det lokale og vektlegge spørsmålet om identitet. Det går imot de grunnleggende interessene til de kvinnelige massene som er undertrykket av de føydale tradisjonene som fortsatt dominerer, og kvinner som til og med nektes deres rett til liv av nettopp disse tradisjonene og holdningene. Ved å forsvare ikke-vold som et absolutt prinsipp fratar de kvinner retten til å velge kampformen som vil føre kampen for frigjøring fremover. Både Madhu Kishwar og Gail Omvedt er direkte tilhengere av globalisering. De går rett i strupen på faktaene og er begge av den oppfatningen at WTO-regimet vil bringe muligheter til bondestanden, kvinnene, dalitene, osv.
En viktig kraft i landet som organiserer kvinner, er NGO-ene som arbeider blant kvinnene i brakkeområdene og i de rurale områdene. Men en stor andel av dem er involvert i den direkte driften av myndighetssponsede prosjekter som selvhjelpsgrupper, mikrokreditt, ideell organisering. Det meste av disse aktivitetene har blitt gjennomført ved hjelp av enten midler fra myndighetene eller fra utenlandske donorer, som kirkeorganisasjoner, stiftelser, osv. De er ikke del av kvinnebevegelsen, men har tatt språket og kulturen (sanger osv.) fra kvinnebevegelsen mens de implementerer sentral- og statsmyndighetenes politikk blant kvinner. På denne måten forsøker de å forebygge at en uavhengig kvinnebevegelse vokser frem, og forhindre kvinner fra å slutte seg til den revolusjonære kampen. En liten seksjon blant dem bruker også radikalfeminismens språk for å organisere prostituerte og aksjonere for legalisering av prostitusjon i India. På denne måten tjener de direkte interessene til imperialistene om å utvikle deres sexindustri og sexturisme.
Den revolusjonære kvinnebevegelsen, under marxismens teoretiske ledelse, slik den har blitt utviklet gjennom erfaring av Lenin og Mao, har lykkes med å organisere kvinner fra de mest undertrykte kastene og lokalsamfunnene, de rurale fattigbøndene og jordløse arbeiderne. Bevegelsen har tatt hensyn til sakene som den internasjonale kvinnebevegelsen har tatt opp, og anser kampen mot patriarkatet som en integrert del av den nydemokratiske revolusjonen. Ved å studere de ovenfor nevnte retningene kritisk, ta de positive poengene og integrere dem med deres teori og praksis, kan vi virkeliggjøre deres mål om å frigjøre de brede massene av indiske kvinner i det den demokratiske revolusjonen går mot sin vellykkede sluttføring og beveger seg videre fremover mot sosialisme.
No comments:
Post a Comment