Indias største feministiske bevegelse er karakterisert som en terrororganisasjon av den indiske staten. KAMS
(de revolusjonære kasteløses kvinneorganisasjon) har blitt utviklet
hånd i hånd med den væpna kampen mot den indiske kapitalismen.
«Jeg dro med en klar fordom. At i en væpna konflikt var kvinnene de som ble utsatt for vold. Men jeg tok feil. Jeg så at 48 % av de i geriljaen var kvinner. De ble med etter å ha sett sine mødre og søstre bli voldtatt, husene sine brent ned eller de flykta fra patriarkatet i deres egne samfunn. Krantikari Adivasi Mahila Sangathan (KAMS – Revolusjonære kasteløses kvinneorganisasjon) har 90 000 medlemmer og er antakeligvis den største feministbevegelsen I India. Men de blir alle kalt terrorister og kan skytes på stedet. - Arundhati Roy, om KAMS og kvinnenes deltakelse i geriljaen i India (PLGA) [1]
Den indiske statens unntakslover gjør at tilhengere av maoistpartiet kan skytes uten lov og dom, og KAMS anses som en frontorganisasjon for Indias kommunistiske parti (maoistene).
Idet vi nærmer oss 8. mars tidlig i begynnelsen av dette nye århundret skjer en bemerkelsesverdig utvikling på kvinnefronten i India. Dypt inne i skogene og slettene i det sentrale India, i de tilbakeliggende landsbyene Andhra Pradesh og opp i åsene blant urbefolkningen i skogene og slettene i Bihar og Jharkhand organiserer kvinner seg aktivt for å bryte lenkene til det føydale patriarkatet og å lage den nye demokratiske revolusjonen.
Det er en kvinnefrigjøringsbevegelse av bondekvinner i det landlige India, en del av folkekrigen som føres av de undertrykte bøndene under revolusjonær ledelse. De siste årene har tusenvis av kvinner samlet seg i hundrevis av landsbyer for å feire 8. mars. Kvinner samles for å marsjere gjennom gatene i en liten by som Narayanpur for å motsette seg Miss World skjønnhetskonkurransen, de marsjerer med sine barn gjennom byer og landsbyer i det tilbakeliggende Bastar for å kreve skikkelig skolegang for sine barn. De blokkerer veier for å protestere mot voldtektssaker, og konfronterer politiet for å kreve at salget av brennevin stenges.
Og hundrevis av unge kvinner blir geriljasoldater i hæren av de undertrykte, de bryter lenkene som holdt dem nede i slit i deres tradisjonelle liv. Kledd i uniformer, med en rød stjerne på de olivengrønne capsene, og med en rifle over skuldrene, er disse unge kvinnene fulle av tillit til at kampen mot patriarkatet er knyttet til kampen mot de herskende klasser i det semiføydale, semikoloniale India, og for å kjempe denne kampen utstyrer de seg med den militære kunnskap til å gå mot den tredje største hæren av utbyttere. Dette er en sosial og politisk oppvåkning blant de fattigste av de fattige kvinnene i det landlige India. Det er et scenario som har dukket opp langt fra de blinde øynene til de borgerlige mediene, langt fra lyset og glitteret til TV-kameraer. De er tegn på en endring av livene til de fattige på landsbygda som deltar i den store kampen for revolusjon.
Men denne revolusjonære kvinnebevegelsen har ikke dukket opp over natten, og heller ikke har den dukket opp spontant bare som et resultat av propaganda. Kvinnebevegelsen har vokst med veksten av væpnet kamp. I motsetning til den generelle mening, så førte starten på væpnet kamp tidlig på 1980-tallet som de kommunistiske revolusjonære krefter i ulike deler av landet ledet, den militante kampen mot den føydale undertrykkelsen, til at bondekvinner fikk tillit til å delta i kamper i stort antall og deretter å stå opp og kjempe for sine rettigheter. Kvinner som utgjør de mest undertrykte blant de undertrykte, fattige bonde- og jordløse bondekvinner, som ikke bare har manglet en identitet og stemme, men også et navn, har blitt aktivister for kvinneorganisasjoner i sine landsbyer og blitt geriljasoldater. Med spredningen og veksten av den væpnede kampen har kvinnenes mobilisering og kvinneorganisasjonene også vokst, noe som fører til fremveksten av denne revolusjonære kvinnebevegelsen, en av de sterkeste og mest kraftfulle kvinnebevegelsen i landet i dag. Men det er ukjent og ignorert, noe de herskende klasser vil prøve å undertrykke noen nyheter om og anerkjennelse av, så lenge de kan. [2]
Anuradha Ghandy
«Jeg dro med en klar fordom. At i en væpna konflikt var kvinnene de som ble utsatt for vold. Men jeg tok feil. Jeg så at 48 % av de i geriljaen var kvinner. De ble med etter å ha sett sine mødre og søstre bli voldtatt, husene sine brent ned eller de flykta fra patriarkatet i deres egne samfunn. Krantikari Adivasi Mahila Sangathan (KAMS – Revolusjonære kasteløses kvinneorganisasjon) har 90 000 medlemmer og er antakeligvis den største feministbevegelsen I India. Men de blir alle kalt terrorister og kan skytes på stedet. - Arundhati Roy, om KAMS og kvinnenes deltakelse i geriljaen i India (PLGA) [1]
Den indiske statens unntakslover gjør at tilhengere av maoistpartiet kan skytes uten lov og dom, og KAMS anses som en frontorganisasjon for Indias kommunistiske parti (maoistene).
Kvinnebevegelsen og den væpna kampen gikk hånd i hånd
Vi publiserer her et utdrag fra Anuradha Ghandy om utviklingen av en kvinnebevegelse i India:Idet vi nærmer oss 8. mars tidlig i begynnelsen av dette nye århundret skjer en bemerkelsesverdig utvikling på kvinnefronten i India. Dypt inne i skogene og slettene i det sentrale India, i de tilbakeliggende landsbyene Andhra Pradesh og opp i åsene blant urbefolkningen i skogene og slettene i Bihar og Jharkhand organiserer kvinner seg aktivt for å bryte lenkene til det føydale patriarkatet og å lage den nye demokratiske revolusjonen.
Det er en kvinnefrigjøringsbevegelse av bondekvinner i det landlige India, en del av folkekrigen som føres av de undertrykte bøndene under revolusjonær ledelse. De siste årene har tusenvis av kvinner samlet seg i hundrevis av landsbyer for å feire 8. mars. Kvinner samles for å marsjere gjennom gatene i en liten by som Narayanpur for å motsette seg Miss World skjønnhetskonkurransen, de marsjerer med sine barn gjennom byer og landsbyer i det tilbakeliggende Bastar for å kreve skikkelig skolegang for sine barn. De blokkerer veier for å protestere mot voldtektssaker, og konfronterer politiet for å kreve at salget av brennevin stenges.
Og hundrevis av unge kvinner blir geriljasoldater i hæren av de undertrykte, de bryter lenkene som holdt dem nede i slit i deres tradisjonelle liv. Kledd i uniformer, med en rød stjerne på de olivengrønne capsene, og med en rifle over skuldrene, er disse unge kvinnene fulle av tillit til at kampen mot patriarkatet er knyttet til kampen mot de herskende klasser i det semiføydale, semikoloniale India, og for å kjempe denne kampen utstyrer de seg med den militære kunnskap til å gå mot den tredje største hæren av utbyttere. Dette er en sosial og politisk oppvåkning blant de fattigste av de fattige kvinnene i det landlige India. Det er et scenario som har dukket opp langt fra de blinde øynene til de borgerlige mediene, langt fra lyset og glitteret til TV-kameraer. De er tegn på en endring av livene til de fattige på landsbygda som deltar i den store kampen for revolusjon.
Men denne revolusjonære kvinnebevegelsen har ikke dukket opp over natten, og heller ikke har den dukket opp spontant bare som et resultat av propaganda. Kvinnebevegelsen har vokst med veksten av væpnet kamp. I motsetning til den generelle mening, så førte starten på væpnet kamp tidlig på 1980-tallet som de kommunistiske revolusjonære krefter i ulike deler av landet ledet, den militante kampen mot den føydale undertrykkelsen, til at bondekvinner fikk tillit til å delta i kamper i stort antall og deretter å stå opp og kjempe for sine rettigheter. Kvinner som utgjør de mest undertrykte blant de undertrykte, fattige bonde- og jordløse bondekvinner, som ikke bare har manglet en identitet og stemme, men også et navn, har blitt aktivister for kvinneorganisasjoner i sine landsbyer og blitt geriljasoldater. Med spredningen og veksten av den væpnede kampen har kvinnenes mobilisering og kvinneorganisasjonene også vokst, noe som fører til fremveksten av denne revolusjonære kvinnebevegelsen, en av de sterkeste og mest kraftfulle kvinnebevegelsen i landet i dag. Men det er ukjent og ignorert, noe de herskende klasser vil prøve å undertrykke noen nyheter om og anerkjennelse av, så lenge de kan. [2]
Anuradha Ghandy
No comments:
Post a Comment