Rød 1. mai for massene
Av Ragnar V. Røed.
Innledningsvis så vil jeg si at denne saken publiseres i forbindelse med 1. mai 2019. Det er ingen nyheter i denne saken, men et forsøk på å gi en kort innføring i temaet og å mobilisere til Rød Første Mai.
Tjen Folket Media har fått melding om fire markeringer for Rød Første Mai i år:
Oslo: 18.00 på Grønland Torg
Bergen: 19.00 på St. Jacobs plass
Trondheim: 17.00 i toppen av Nordre gate
Kristiansand: 20.00 ved kjøpesenteret Slottet
Oppmøte for Rød Første Mai 2019 er klart
I et land med lite folk og store avstander, blir forestillingen om massene fort mindre storslagne enn i folkerike land som India eller Kina. Skal vi skildre folket i Norge i metaforer, er det mer nærliggende å snakke om bekker og tjern, enn om store vannmasser og hav. Men sjøl bekker og fjellvann, kan renne sammen til elver og fosser som kan rive med seg de største steiner og grave seg gjennom de hardeste fjell. Vi snakker om massene, selv når massene er ti folk i ei bygd som setter ned foten for makta. Og de norske massene har mer enn nok kraft i seg til å rive vekk noen politikere, byråkrater og kapitalister. Og selv i Norge blir massene viltre elver når de renner ut i gatene i tusenvis og titusenvis.
Vi vil samle massene, men massene er ikke en homogen størrelse. Arbeideren er ikke, og har aldri vært, bare en hvit heteroseksuell mann. Sånne forestillinger kommer fra sjåvinisme som i dette samfunnet vil prege proletariatets eget selvbilde – og særlig selvbildet til de hvite menn fra de øvre sjiktene i klassen. Klassen vår er mangfoldig, den er rik på ulikheter. Og i proletariatet er alle de mest undertrykte sjiktene og gruppene overrepresentert. Kvinner og ungdom. De med funksjonshemminger, sykdommer og diagnoser. Transfolk og skeive folk. Utlendinger, innvandrere, flyktninger. Alle disse er undertrykt som grupper i kapitalismen, men også ”overrepresentert” i proletariatet. På samme måte som hvite, heterofile menn er overrepresentert i borgerskapet og de øvre sjiktene av småborgerskapet.
Vi har en felles fiende i et råttent system som undertrykker hele folket. Vi har en felles fiende i kapitalismen og den borgerlige staten, som ikke bare utbytter proletariatet og trykker oss ned, men som også profiterer på å trykke ned alle som bryter med normen. De som ikke passer perfekt inn som produktive tannhjul. Eller alle som bare kan holdes nede, rett og slett. For i dette systemet er makt lik rett. Med penger og vold kan man tråkke på andre. Og disse maktmidlene har en tendens til å bli konsentrert. Ikke bare etter klasse, men også etter alle andre grupperinger og delinger.
Fienden vår derimot, er langt mer homogen – slik overklassen stort sett har vært. Som de gamle føydalherrene snakket felles språk og hadde felles blod, fra Moskva til London, fra Berlin til Barcelona, slik ser dagens herskere til forveksling like ut der de går på banketter og forum sammen. De snakker felles språk, med felles begreper, og de som må kan i stor grad betale seg ut av rasistisk eller kjønnsbasert undertrykking. Det er ikke noe alternativ for majoriteten av de som undertrykkes, og derfor er massenes opprør en nødvendighet for å kunne leve med verdighet. Den proletære klassekampen trues ikke av kvinnekamp, skeiv kamp, transkamp, antirasistisk kamp – tvert om. Den kan bare vokse og styrke seg sammen med disse. For bare sammen kan disse nå sine mål.
Men vi har ikke bare felles fiende, vi har også et felles prosjekt; kommunismen. For bare med kommunismen som middel, kan vi skape virkelige menneskelige fellesskap – og frigjøre oss fra menneskers utbytting og undertrykking av andre mennesker.
Innledningsvis så vil jeg si at denne saken publiseres i forbindelse med 1. mai 2019. Det er ingen nyheter i denne saken, men et forsøk på å gi en kort innføring i temaet og å mobilisere til Rød Første Mai.
Tjen Folket Media har fått melding om fire markeringer for Rød Første Mai i år:
Oslo: 18.00 på Grønland Torg
Bergen: 19.00 på St. Jacobs plass
Trondheim: 17.00 i toppen av Nordre gate
Kristiansand: 20.00 ved kjøpesenteret Slottet
Oppmøte for Rød Første Mai 2019 er klart
Massene og masselinja
Maoismens kunnskapsteori legger hovedvekt på praksis. Man lærer mer av å se noe bli gjort, enn å høre om det – og aller mest lærer man av å gjøre det sjøl. Vi må lære krig gjennom å føre krig, vi må lære makt gjennom å utøve makt – og massene må oppdra seg sjøl gjennom praksis, ikke gjennom vekkelser fra oven. Derfor må vi gripe og bruke Maos masselinje for å forene oss med massene, være ett med massene og utvikle massenes egne kamper. Masselinja er et verdensbilde, som slår fast at folket, og bare folket, er drivkrafta som skaper verdenshistorien. Og den er en metode for å alltid arbeide med massene, for å gå lenger og gripe etter makta.I et land med lite folk og store avstander, blir forestillingen om massene fort mindre storslagne enn i folkerike land som India eller Kina. Skal vi skildre folket i Norge i metaforer, er det mer nærliggende å snakke om bekker og tjern, enn om store vannmasser og hav. Men sjøl bekker og fjellvann, kan renne sammen til elver og fosser som kan rive med seg de største steiner og grave seg gjennom de hardeste fjell. Vi snakker om massene, selv når massene er ti folk i ei bygd som setter ned foten for makta. Og de norske massene har mer enn nok kraft i seg til å rive vekk noen politikere, byråkrater og kapitalister. Og selv i Norge blir massene viltre elver når de renner ut i gatene i tusenvis og titusenvis.
Vi vil samle massene, men massene er ikke en homogen størrelse. Arbeideren er ikke, og har aldri vært, bare en hvit heteroseksuell mann. Sånne forestillinger kommer fra sjåvinisme som i dette samfunnet vil prege proletariatets eget selvbilde – og særlig selvbildet til de hvite menn fra de øvre sjiktene i klassen. Klassen vår er mangfoldig, den er rik på ulikheter. Og i proletariatet er alle de mest undertrykte sjiktene og gruppene overrepresentert. Kvinner og ungdom. De med funksjonshemminger, sykdommer og diagnoser. Transfolk og skeive folk. Utlendinger, innvandrere, flyktninger. Alle disse er undertrykt som grupper i kapitalismen, men også ”overrepresentert” i proletariatet. På samme måte som hvite, heterofile menn er overrepresentert i borgerskapet og de øvre sjiktene av småborgerskapet.
Vi har en felles fiende i et råttent system som undertrykker hele folket. Vi har en felles fiende i kapitalismen og den borgerlige staten, som ikke bare utbytter proletariatet og trykker oss ned, men som også profiterer på å trykke ned alle som bryter med normen. De som ikke passer perfekt inn som produktive tannhjul. Eller alle som bare kan holdes nede, rett og slett. For i dette systemet er makt lik rett. Med penger og vold kan man tråkke på andre. Og disse maktmidlene har en tendens til å bli konsentrert. Ikke bare etter klasse, men også etter alle andre grupperinger og delinger.
Fienden vår derimot, er langt mer homogen – slik overklassen stort sett har vært. Som de gamle føydalherrene snakket felles språk og hadde felles blod, fra Moskva til London, fra Berlin til Barcelona, slik ser dagens herskere til forveksling like ut der de går på banketter og forum sammen. De snakker felles språk, med felles begreper, og de som må kan i stor grad betale seg ut av rasistisk eller kjønnsbasert undertrykking. Det er ikke noe alternativ for majoriteten av de som undertrykkes, og derfor er massenes opprør en nødvendighet for å kunne leve med verdighet. Den proletære klassekampen trues ikke av kvinnekamp, skeiv kamp, transkamp, antirasistisk kamp – tvert om. Den kan bare vokse og styrke seg sammen med disse. For bare sammen kan disse nå sine mål.
Men vi har ikke bare felles fiende, vi har også et felles prosjekt; kommunismen. For bare med kommunismen som middel, kan vi skape virkelige menneskelige fellesskap – og frigjøre oss fra menneskers utbytting og undertrykking av andre mennesker.
No comments:
Post a Comment